Middelmådig fangst

Fangst Sinatra

Artist: Fangst

Sjanger: Indie-rock

Plateselskap: Jansen Records

Supergruppe. Et av de mest tynnslitte konseptene og begrepene i moderne musikkindustri. Medlemmer av ulike og allerede etablerte band slår seg sammen for å skape noe nytt og slagkraftig, et slags musikkens Avengers. Gjesp. Likevel er jeg ikke et større menneske enn at jeg setter pris på en god supergruppe. Når flere av medlemmene i tillegg kommer fra to av mine norske favorittband, Death by Unga Bunga og Honningbarna, har jeg ikke annet valg enn å undertrykke grinebiteren i meg. 

Etter å ha høstet strålende anmeldelser for sitt halvannet år gamle debutalbum er denne, ehh, supergruppa tilbake med nytt materiale. Albumet med den noe merkelige tittelen Fangst Sinatra leverer 10 låter på 33 minutter – kjapt, enkelt og pønkete. Det hele åpner med den sommerfestival-aktige og fengende «Knivsegg». Med en spilletid på like under halvannet minutt understreker den også platas pønkete elementer. Det er en god åpning som dessverre ikke følges opp. 

De neste låtene er for meg helt anonyme. «Lang lang vei» gir meg lite med de lett marsjerende trommene på sitt indiepop-pregede vers, og John Olav Nilsen & Gjengen-aktige refreng. Det samme kan sies om «Myk seng», en låt som trolig funker bra å ha på airpodsene mens du går hjem fra Blå en sen kveld, men som ellers preges av et uforløst refreng. 

Heldigvis henter bandet seg fort inn, og leverer langt bedre fangst utover i albumet. «Opp og fram og tilbake igjen» er et friskt pust med deilige trommerytmer og et refreng som setter seg rett på hjernen. Her viser også Fangst hvordan de evner å skifte raskt mellom ulike stemninger og tempoer, noe som er kjærkomment i en plate som tross alt er relativt ensartet. 

«Gatelangs» og «Den nye våren» leverer behagelig og deilig poppete rock, uten å noensinne blåse meg av banen. Førstnevnte er vel heller ikke noe nybrottsarbeid innen tekstarbeid, med linjer som «Du kom på konserten min / Holy shit du var fin» og «Går gjennom ild, går gjennom vann / Er ikke en gang den du trodde du var». Derimot skiller «Spinner» seg litt ut med en noe mer emosjonell vokal og vals-aktige rytmer som lett kunne vært brukt til den rolige dansen på skoleball. Den bidrar om ikke annet til sårt tiltrengt dynamikk på platas siste halvdel. 

«Ulver på skøyter» er utvilsomt platas sterkeste kort, med sin lett infernalske stemning og tydelige innflytelse fra band som Honningbarna. Ikke minst har den platas beste temposkifte (noe jeg er særdeles svak for) mot slutten. Her er det bare å notere seg tiden 2.45 og nyte det fantastiske kunstneriske grepet. 

Fangst Sinatra har utvilsomt noen store topper, men også noen svært flate daler. Totalt sett er det ikke mer enn en helt gjennomsnittlig god fangst.