Undrende og upolert

Johanna Reine Nilsen – et hittil ukjent navn – er jazztrent og fersk ute av landets beste jazzlinje på NTNU i Trondheim. Derfra har hun med seg et lag dyktige musikere til denne smakfulle debuten. Folk-preget merkes fra start med introlåten «Heavy». Man kan ikke annet enn å omfavne «halleluja»-stemningen som oppstår mot sluttpartiet med kassegitar og koring. Vokalharmoniene er i nevnte låt, og egentlig gjennom hele albumet, vakre utenom det vanlige. Gitarsoloene til Ola Erlien sprer seg også utover lydsporet som myke overraskelser. Men aldri overdrevet, slik gitarsoloer fort kan bli. Spesielt i den mer rocka låten «Part Time» er jeg allerede grepet av en nokså avansert harmonikk, før Erlien trer inn med perfekt timing.

Dette gjelder også i låten «Help Me», hvor Reine-Nilsen videre synger «Help me, I threw away the keys». Og det er først her, mot albumets slutt, et mer helhetlig tekstunivers blir overskuelig. Tidligere er vokalen liksom litt klint ut med

lydlandskapet, noe som ikke er negativt. De tidvis fragmenterte linjene drar lytteren inn og skaper rom for ettertanke. Men lavt roper albumet «ønske om forandring» i møte med en liten identitetskrise. «Throw away the flowers and renew», foreslår Reine-Nilsen. Og i låten «Swimming Pool» finnes alternativer til hvordan å fornye tilværelsen: «Maybe I’ll start a gaming show» – ja, hvorfor ikke? Slik gir det en fornemmelse av å ville ut av et destruktivt mønster, eller en blå sirkel. Fokuset på relasjoner fremfor navlebeskuelse er også fint. Det er bare å plukke fra linjer som «You keep me going» eller «I will try to heal for you». Samlet blir det et håpefullt album, som ikke dyrker noen påtatt overdreven melankoli. 

«Something New» er låten som gir mest jazzstandard-vibber på selve versene, en tendens Reine-Nilsen ellers unngår med glans. Her finnes likevel klangfulle, mer poppete partier som bryter opp og tilføyer lydlandskapet noe mer moderne og spenstig. Slike smarte grep vitner om en allerede moden musiker. Og ikke visste jeg om et underliggende savn etter jazztrommer med visper før jeg begynte å høre «Swimming pool» på repeat.

Avslutningslåten «Blue Circle» oppleves som nostalgisk, og selve melodien fører tankene til en ung Susanne Sundfør. «I used to write some songs, but it’s making me a little ill» er passe melankolsk til avslutning å være, all den tid man jo håper at hun fortsetter. For av lyttererfaring oppstår det gjerne noe smått magisk idet en jazzvokal beveger seg inn mot kjent singer-songwriter stil. Bare se mot superstjernen og jazzutdannede Phoebe Bridgers. Jeg er med andre ord ambisiøs på Reine-Nilsens vegne. 

Dette er et smart album, men aldri polert eller selvgodt. Låtene dirrer av noe genuint og undrende. Bør helst spares til en lengre busstur med vide åkrer og horisontlinje.