Snerten sutring

Colors

• Artist: ¡BangBang Watergun!

• Plateselskap: Jazzland

• Sjanger: Hiphop, jazz, indie

Det er et fint knippe musikere fra blant annet elektronikatrioen han gaiden og RnBgruppa Giddygang som nå debuterer med skive på plateselskapet Jazzland. Og litt jazz er det inne i bunken, ispedd en god dose funk, soul og hiphop. 12 spor henter fra ulike hyller, og forsøker å kle seg i noe frisk og innovativt.

Og det viser seg å treffe. Tittelkuttet «colors» åpner med et taktfast samspill, som brytes ned av obskure synther og fuzzy gitar. Dryss et noen kjappe takter på toppen, og vi får gruppas eksplosive ytterpunkt. “follow” og “two for two” i så måte, med en drivende funky basslinjer fra Erlend Tredal. Vokalist Ragnhild Moan synger frem en sjefete holdning på sistnevnte som etterfølges til slutten: / Why won’t you follow me / everyone else does /. Narrativet er betegnende for hele plata.

I løpet av plata snor det seg fra det, til sjelfulle partier, til synthlek. Absolutt dansbart, og absolutt vuggbart. Både “wine” og “bother” tar det ned. Sistnevnte hyller å ikke strebe etter andres oppnåelser og væremåter. Moan leker seg kontrollert mellom sjangrene, og nærmer seg tidvis spoken word over noen klassiske tangenter i spennet av den tilbakelente vokalen.

Bakvendtversjonen av sistelåta serveres i en forvrengt versjon midtveis i albumet. Det glir sømløst over til «make em blue». Moan er løsrevet og friere i stilen, og synger ut sjangermiksen av jazzen og hiphop. Det rykker godt over trommis Sigmund Vestrheims bakpå slag. Låta fremviser, i likhet med flere, gruppas musikalske bredde og kunstneriske overskudd.

Tidvis kan det imidlertid bli mye under samme overskrift. Spesielt de mer instrumentale partiene av støyete synth-trekk virker påtatte og retningsløse tråder i et albumformat – heller enn røde tråder som evner å knytte bunken av 12 låter sammen.

To år er gått fra deres dansbare, rocka debutsingel “disperse”. Men den diggeste biten er den forfriskende, sutrete låta «White Gold», som viderefører platas narrativ fra en ung, dum og blakk. Det kunne vært et take på Ja9 & Onkelps «Glir forbi», men det er det heldigvis ikke. Trommene er kjappe, synthen daler, og hip-hop elementene henger løst i lufta. / Ok, I’m Lost / synger Moan. Den treffer hvermansen godt, men den treffer grooven enda bedre. Det venter en gitarsolo i utgangen, før det nærmeste vi kommer allsang smeller igjen døra. Låta befester gruppas musikalske variasjon og inspirajsoner, uten at det blir påtrengende, og er definitivt et høydepunkt.

¡BangBang Watergun!s debutskive er et godt stykke arbeid. Den higer mot en nyskapning, men helhetens sjangermiks gaper i blant over litt for mye. Det spørs om de fem musikerne skyter i litt for mange retninger med dine fiktive vannpistoler. Et sted mellom jazz, hiphop og rock treffer de i det minste en nisje. Og de skyter langt mer stødig enn fra hofta.