Sorgtunge sippesanger

Albumtittel: Fredsvenn
Artist: Simen Mitlid
Sjanger: Indie folk
Sjanger: Koke plate

Kong Vinter har lagt sine kalde og klamme hender over nordkalotten, og all livsens varme har søkt ly dypt under jorden... Hva slags musikk passer egentlig til en slik grusom og gudsforlatt verden? Hva kan akkompagnere vår raskt tiltagende vinterdepresjon?

Sangeren med det perfekte musikernavnet Simen Mitlid («Mit Lied» betyr jo «med sang» på tysk!) har nettopp sluppet musikk perfekt for ovennevnte sinnsstemning. Simen Med Sang (jeg har herved omdøpt han) sitt nye album «Fredsvenn» tvinger deg inn i sørgmodigheten, men på en så behagelig måte at man blir varm i sjeleroten. 

Med Sang synger det folk har omtalt som «skandinavisk furuskogmelankoli» og ble våren 2015 ukas Urørt på NRK P3. Etter å ha gitt ut sitt første album for åtte år siden, kommer han nå med et album som rommer ti sanger som smelter sammen gitarfingerspill og en myk og nesten sår vokal som blir akkompagnert med små toner og en myk, lys stemme. Denne sammensmeltningen av musikalske elementer fyller de før- ste tre sangene med en trygg og påtagelig varme.

Sangen «Neighbours» endrer dette og introduserer en kaldere rytme fra starten av. Sangen er generelt lettere i sine instrumenter, og vokalen introdusert er myk og udefinert. Selv om dette høres mektig bra ut, blir teksten overdøvet av at ordene flyter inn i hverandre og blir ugjenkjennelige. Som den greske filosofen Heraklit så fint sa det: Panta rei – alt flyter! 

Men i de flytende stemmene kan man finne fine fraser som «I am just waiting here, staring at the sky while it disappears / I’ll tear it all down one day and tell my neighbors spring is on its way». Resten av tekstene leker med samme tematikk med tristhet som overordnet tema. Tungt, vemodig og fint å høre på.

Som en slede på isen kommer plutselig albumets navnebærende finalesang «Fredsvenn» raskt inn på banen. Her er teksten på norsk og sangen utvikler en rask tromme og ekkopreget stemme som akselererer til diffuse teknoelementer og klapp, som sammen kjemper om plassen og tar over for den ro som tidligere var etablert. Sangen med sine 9.35 minutter lar lytteren skli med helt til det teknologiske forsvinner, og de skjøre stemmene er tilbake – nå på en- gelsk – og avslutter albumet i samme fullkomne tristesse den startet med.

Alt i alt består albumet av grunnleggende triste sanger. Sangene er som regel i moll, men leker på grensen til dur noen steder. Personlig er dette grenselandet noe jeg finner vanskelig å ferdes i. Vær glad, eller vær trist. Jeg søker det konstante. Etter flere lyttinger til albumet i et varmetappet værelse føler jeg meg som piken i H.C. Andersens eventyr «Piken med svovelstikkene». Albumets sanger blir som fyrstikkene – jeg dør kanskje til slutt, men enn så lenge funker dette bra.