deLillos på en førtiårs-snurr!
Som Peer Gynt på bukkeryggen går det høyt og lavt i deLillos skive «20 Lillos uten filter». Å fylle førti byr på humoristiske, retrospektive og kompliserte blikk på tilværelsen.
De fire store i norsk rock: DumDum Boys, Raga Rockers, Jokke & Valentinerne og deLillos. Sistnevnte består av Lars Lillo-Stenberg, Lars Fredrik Beckstrøm, Lars «Ludde» Lundevall og Øystein Paasche. De har passert førti år som band, og feirer med en 20 låters dobbel EP. 24. januar kommer «20 Lillos uten filter», bandets 20. album.
Det starter med en herlig ironiserende låt om Frogner, hvor «du kan servere på ditt romslige bad, champagne med herlig skum». Til tross for høy champagneføring og brede gater har befolkningen på «60 000 nå, omtrent som i Sandefjord» et banalt livssyn og selvhevdelsen på plass: «Men vi leser flere bøker enn dem, det er jeg sikker på at vi tror». Med fire flate og uanstrengt bassriff under tekstlinjer som disse, er åpningslåta Frogner en solid inngang til festjubileet.
Men festen bråstoppes på låt nummer to. Gir en fanden lillefingeren, tar han snart hele hånden, heter det et sted. Ikke på denne skiva! Selvbevisst er en daff poplåt med jovial rytme og babling om kunstig intelligens. Her haster vi videre.
Fin dag å dø på åpner med synther, piano og humoristisk crescendo. Oppbygging og tematikk, samt rapp lyrikk, gjør dette til en låt som kunne sklidd rett inn på Jokke & Valentinernes «Frelst!». Med andre ord en flott, mer tempofylt rockelåt. Refrenget «det er en fin dag å dø på, det er en fin dag å dø på» med påfølgende ekstatisk elgitar, løfter oss opp og bærer oss ut i en solskinnsdag gående hjem etter å ha gjort store eksistensialistiske oppdagelser i et teoritungt pensum på lesesal på Sophus Bugge.
Gratulerer med 40-år som band, deLillos. Det er ikke hverdagskost.
Hvis jeg ikke var meg selv har en fantastisk åpning med strykere og piano som Kendrick Lamar og legendariske Beth Gibson med Mother I Sober sikkert gjerne ville adoptert. Det er langt fra Frogner til Compton, men å bygge låter er en transcendental greie, og jeg løfter hatten høyt til produsent Lillo-Stenberg.
Albumets midtdel er godt og variert. Balladen Din konge døde på kafé Sjakk Matt (fantastisk tittel) er spennende, vokalen er helt på grensa, men uten å tippe over. Dragens hule og Avspark forsvinner litt i mengden, men sistnevnte har noen ålreite synther og trommer for den interesserte. Beibi kom hjem er en hyggelig poplåt som garantert spilles på radioen fremover. Låt 13 La tiden gå er en herlig rocka låt om å se en du bryr deg om gå ut og leve sitt eget liv. En kjæreste? En sønn eller datter? Uansett: La tiden gå, alt må ikke skje akkurat nå. Bruk tiden til din fordel, forteller deLillos oss. I vår samtid vil jeg driste meg til at dette er et godt råd, som litt for ofte faller på steingrunn.
Livet er ålreit – også etter førti år som band. Over rolige strykere og klimprende gitar synger Lillo-Stenberg «fred i min sjel / er bare glad / jeg vet at det skjer / grusomheter akkurat nå / men det tenker jeg ikke på». Og videre: «men hvis jeg tenker på det, kan jeg ikke forstå det / en forstår ikke hat». Jeg sliter med å forstå låta. Er det bare litt … naivt? Forenkling av hat? Mulig er deLillos’ stiluttrykk uegnet for å beskrive vår komplekse verden preget av krig og elendighet. Uansett sier jeg: stå imot hat, ikke la det stå uforstått.
Bukken har hoppet opp og ned i fjellskrenten. Faen det er dårlig gjort og Marcus avslutter skiva, og jeg må bare innrømme at de begge er ganske flate. Bukken trasker rolig ut på sletta etter en strabasiøs tur i fjellheimen.
Gratulerer med 40-år som band, deLillos. Det er ikke hverdagskost.