I full blomst

Hvor ofte kommer man av over ny musikk som man intuitivt vet kommer til feste seg videre? Å vite at man har et album å vende seg til de kommende ukene?

Tematisk er Blómi sentrert rundt Sundførs egen familiehistorie, morsrollen og det man må kalle et spirituelt anslag. Blómi betyr å blomstre, og Sundfør, som nybakt mor, har skrevet albumet som et kjærlighetsbrev til sin datter: «et brev til et dyrebart nytt liv på vei inn i en ustabil verden», ifølge presseskrivet. «Jeg vil at albumet skal være en motgift til alt mørket som preger kulturen. Jeg vil vise en annen måte å se verden på», uttaler hun.

Og med det er tungsinnet og den eksistensielle nerven vi kjenner fra de tidligere albumene som forduftet, erstattet av en ekstatisk livsbejaelse dedisert til sin datter. Det blir kanskje ikke stort vakrere enn det, tar man i betraktning at Sundfør på Blómi også leverer rent lyrisk.

Tenk bare på disse linjene fra tittelsporet: «Nobody told you / That the ladies in black will wear white again / […] What the hell is the purpose in all of this circus? / When summer is soon and the crocuses are in bloom».

Kanskje er ikke Blómi like eterisk som Music for People in Trouble, og heller ikke like intuitivt fengende som Ten Love Songs. Men dette albumet er noe helt annet, et langt mer modent prosjekt, hvor låtskrivingen og skjøre, men sikre melodier trer frem. Sanselig, opphøyd og så innihelvetes vakkert, er det vanskelig å ikke tenke på dette som Sundførs sterkeste album så langt.

Ballader som den pianoakkompagnerte «fare thee well» og gitardrevne «Rūnā» er sterke spor, selvfølgelig på grunn av vokalen, men også på grunn av skjørheten i lydbildet som gestalter kjærligheten hun synger om.

Men spesielt tittelsporet, med et nydelig pianoarrangement og et litt jazza uttrykk, er en låt som står ut. Melodien er inviterende og tilgjengelig ved første gjennomlytting, men kompleks nok til at den forblir interessant. Gospel-aktige «Leikara Ljóð» når et herlig klimaks, og er kanskje det mest spennende sporet på plata.

Man kan sammenligne henne med Joni Mitchell og Highasakite, eller Björk for den saks skyld, men til hvilken nytte? Det blir fort reduktivt; hun er mer særegen enn som så.

Men det er likevel ingen grunn til å bli altfor panegyrisk (selv om det er fort gjort!). Noe tilsøler vellyden i låtene. Albumet består av to slags sanger, hvor de fleste av dem er fantastiske, «vanlige» låter, men kunstnerisk ambisiøse, vakre og egenartede.

De resterende? Monologer lagt over et ambient lydbilde, ispedd merkelige lyder og innskudd, hvor hun snakker om ånd og kropp i skjønn forening, spirituelt på grensen til det spekulative. Tyskspråklige (!) «Sannu Yarru Lï» er et ytterst merkelig tilskudd til denne sjangeren, mens hun på neste spor «náttsǫngr» allerede er tilbake i god, gammel form, en låt som kanskje minner mest om den Sundfør vi kjenner fra før av.

Jaja, det hadde kanskje blitt for mye av det gode, hadde hun gått for et «normalt» album. Blómi er likevel en usedvanlig vakker skive verdt å lytte til.