Musikk for min indre nevrotiker

«Kunst skal ikke alltid være behagelig.» Det sa dramalæreren min på videregående etter at klassen hadde sett en langtekkelig og mørk versjon av Kong Lear. Den samme følelsen sitter jeg igjen med etter å ha hørt Bendik Giskes andre album Cracks. Ikke misforstå, jeg liker albumet, men de fem låtene som utgjør plata har til felles at de er nettopp det: ubehagelige.

Giske er saksofonist og performanceartist, og med sitt første album vekket han internasjonal anerkjennelse. Han mikser sjangre som ambient elektronika og jazz. Sjangerblandingen er det stor forekomst av også på Cracks, og man kan ikke kalle albumet noe annet enn jazzete samtidskunst. Låtene er instrumentale, med et varierende og raskt skiftende lydbilde, noe som til tider vekker en følelse av stress. Noen partier er faktisk så stressende at jeg må ta pause under gjennomlyttingen. Til felles har låtene en kombinasjon av nedtonede trommer, spennende og utforskende sounds og så klart saksofon.

Les også: Hvorfor er øl så jævlig dyrt og utelivet så dårlig?

Les også: Hvorfor er øl så jævlig dyrt og utelivet så dårlig?

Det absolutt beste sporet er den som deler navn med albumet: «Cracks». Det er rett og slett en farlig låt som har en fantastisk, cinematisk oppbygning. Den kunne lett vært å finne i en psykologisk thriller rett før en karakter mister besinnelsen. Sammenlignet med de andre låtene er ikke saksofon her hovedfokus i lydbildet. Instrumentet forekommer faktisk ikke i det hele tatt. Det er kanskje litt synd å innrømme at låten uten saksofon er min favoritt, når Giske jo nettopp er saksofonist. Men til tider blir saksofonen så intenst til stede at det forlanger noe helt annet enn å bare lytte. Slik som for eksempel i låta «Cruising». Den har en helt fantastisk intro hvor trommene og saksofon har en nydelig dynamikk. I løpet av det ti minutter lange sporet flyter dynamikken inn i noe mer voldsomt. Saksofonen dominerer, og musikkens premiss blir enda tydeligere: Dette er musikk som krever noe av deg. Du må skjerpe sansene og fokusere på helheten. Tips: Spill av albumet på et godt anlegg. Eller best av alt: Opplev det live.

Les også: Mellom pornoromaner og bleieskift

For det er den tanken jeg sitter igjen med: Dette er nok en skikkelig fet liveopplevelse. Film er best på kino, og jazz er best når det hele føles litt improvisert i et lunt lokale, med dempet belysning og noe godt i glasset. Som nevnt er Giske en performanceartist, da sier det seg selv at dette er musikk man må oppleve i virkeligheten. Om saksofonisten snart dukker opp på en av Oslos jazzscener, er jeg ikke sent ute med å kjøpe billett, klar for en helhetlig auditiv og visuell opplevelse.