Forglemmegsikkert

Det er et fåtall av norske artister som har nådd like mange milepæler og skapt like mye debatt som Astrid S, og det før debutalbumet i det hele tatt har vært i produksjon. Dette meningshavet ser ut til å bli adressert i «Marilyn Monroe», den første av ti låter på platen. «I've got some things to say, it's easy to explain // I don't need permission to be who I wanna be». Med en lett tilgjengelig popreferanse, og et velkjent elektropop-lydbilde, er det en fengende låt, helt enkelt.

«Can’t forget» minner om en Bieber-låt. Med sin jevne trap high-hat, og boppete synth, glir den fint og ukomplisert. Neste låt ut, «Hits Different», står tro til sitt navn. Her får man et avvik fra den kjente skjøre og lyse stemmen til Astrid, og når den gjør comeback er det med mer forførende trykk og en deilig lekenhet. Her er det stort remix-potensiale, og denne kan utvilsomt bli en het klubblåt.

Les også: Universitas' anmelder mener albumet «Ny Tromme» er et pretensiøst tankevirvar.

Det «mørkere» uttrykket reproduseres på både «Obsessed» og «Airpods», men sistnevnte blir likevel den svakeste låten på platen. Produksjonsmessig er det spennende, men tekstens forsøk på å formidle en rebelsk tenåring blir noe feilslått – og minner mistenkelig mye om en halvhjertet Billie Eilish.

«It’s OK if you forget me», «Leave it beautiful», «Obsessed», og «If I can’t have you» er fire klisjefylte kjærlighetslåter, der sistnevnte er sykt klisjé. «No one can have you // If i can’t have you», er til tross for hva alle tenåringsromanser tilsier, litt skummelt. Førstnevnte er derimot genuint rørende og personlig, med et uttrykk likt popdronningene Natasha Bedingfield og Taylor Swift. Men med entreen av en infernalsk bass og bakpå trommer, mister låten dessverre sin akustiske sjarm, og den følelsesladde stemningen Astrid S har i stemmen.

Det føles noe urettferdig å sette en så ung artist til så høye standarder, men realiteten er at Astrid S ikke bare er en jente som vil bli popstjerne. Artisten er et helt team, og flere årslønninger. Astrid Smeplass er utvilsomt meget talentfull, men det er frustrerende at særpreget hennes anonymiseres i helt generisk elektropop, med tidvis overfladisk introspeksjon og jevnlige innslag av den allerede veldokumenterte kjærligheten. Med et så massivt produksjonsteam er det trist at det som kunne vært et helhetlig album, kun sonderer de mange ansiktene til pop, uten helt å lande noe sted. Og til slutt høres platen ut som en hvilken som helst hitliste. Albumet står igjen som en stor grøt, men så er det kanskje det som er smørøyet i populærmusikken: løst og ledig med banale komposisjoner.

Leave It Beautiful er et velprodusert album, som følger hit-oppskriften til punkt og prikke, og er akkurat det NRK P3 digger. Det er kommersielt og dansbart, men også totalt forutsigbart.

Les også: Virkeligs nyeste album formidler en leken virkelighet.