Drongo: Jazzing av jazzen

Drongo består av intet mindre enn åtte gutter, som har spilt inn debutalbumet sitt live i en kjeller, og på toppen gitt det ut på egenhånd. Likt bandnavnet, som er hentet fra en fugl, har albumet et gjennomgående zoologisk tema. Hver låt har navn etter et dyr, og nydelige tilhørende tegninger.

Albumet starter rolig og ventende, og det kommer nesten for brått på når åpningslåta «Katten» drar ordentlig i gang etter snaue to minutter. Melodiene som kommer er behagelige nok til å roe deg ned igjen, men det tar ikke lang tid før låten går over i det støyete og dronete uttrykket som skal prege resten av albumet.

Drongo beveger seg mellom jazz, krautrock og funk, og kan tidvis minne om techno, helt uten at det er det de driver med. De gjentakende, tilstøyede rytmene gir følelsen av å befinne seg i en klubb i en nedlagt industribygning et sted i Europa. Så brytes den følelsen opp igjen, når låtenes uttrykk glir over i enten raske, jazzete partier, eller slake og støyete The Jesus and Mary Chain-lignende rockepartier. Og så, når de melankolske melodiene som dukker opp i noen få korte innslag ikke dekkes av støy, høres det ut som noe John Olav Nilsen kunne sunget til.

Fikk du med deg denne? «Samtidig på den andre siden av byen» er debutalbumet til Gunerius og Verdensveven, og det er: Helt psykt.

Mangelen på sang er også albumets største svakhet. Tekstdimensjonen tilfører ofte både historier og emosjoner til musikken, og selv om tekster er langt ifra en nødvendighet, kreves det enda mer presist musikalsk håndverk når de skal utelukkes. God instrumentalmusikk burde enten være dansbart og klubbvennlig nok, eller være uttrykksfull nok til at musikken og melodiene forteller en slags historie i seg selv. Med andre ord må musikken enten snakke på egenhånd, eller få kroppen din til å gjøre det.

Drongo legger seg et sted imellom. De viser at de har både variasjon og følelser i låtene sine, men det er de jevne og mer intetsigende dronepartiene som får mest plass. Når de på «Slangen» stemmer i allsang om en slange med hatt, føles det mer som malplassert humor enn et deilig avbrekk.

Les også: Pianist John Erik Kaada rører ved det aller helligste med pianofingrene sine når han nytolker kjente stykker på preparert piano, han bedriver rett og slett: Klassisk grensesprenging.

Det som likevel er deilig med dette albumet, er at det ligger så mange lag av potensiale i musikken. Drongo viser at de kan spille både jazz, rock og afroinspirert funk på en fengende måte, og lage musikk som er både dansbar, bråkete og nytenkende. I denne debuten det er sammensveisingen og kombinasjonene av elementene som trenger et løft. Hvis de følger opp «1» med et «2» og kanskje også et «3», er det nok av musikalsk talent her som kan få skinne.

Sjangerbredden til tross, er det i jazzmiljøet Drongo har funnet sitt hjem. Og det er nok med rette. Å se dem jamme frem musikken sin på en scene, spille på hverandre og jobbe frem sounden sin hadde nok vært noe helt annet, for de har et utrykk som kunne skapt kule opplevelser fra en scenekant. Men som album blir det stående igjen noe svevende.