Blytung melankoli i befriende melodi

Hvilket musikalsk rom skapes når sørgelig tematikk møter melodisk kvalitet og kompleksitet? Indie-folk-bandet Benedikt beviser sitt, når de stilfullt fyller alle kriker og kroker. Med vokalist, gitarist og låtskriver Hans Olav Settem i teten, utfordrer de naturlover idet instrumentrekkas svevende folk-sound møter en blytung tematikk.

Alvorstunge «Purple and green» åpner plata, men letter fra bakken og kiler en godt i nakken når refrenget taktes opp. Tematikken er mer gjennomgående enn på debutalbumet, og ti kommende spor inviterer lytteren inn i en atmosfære som er like sterk og god som den er vond og øm. Et høydepunkt følger med «In the mirror», når kassegitaren og (den undervurderte!) banjoen girer opp i tempo. Hvilepulsen mellom refrengene suppleres stadig med strykere, og Settems vokal er skjør men innbydende som en varm hånd, og leier oss lunt gjennom samtlige låter.

Les også: Selv med kun 21 år på bok, klarer debutant Jenny Inger Gaskill å gi et rikt innblikk i ung forelskelse: Å være forelsket på nordnorsk.

Det sakkes ned med «Silver and Gold» i Sufjan Stevens-stil. Settem viser seg like god med pennen og blokka som med kassegitaren, og vier du tiden til lyttestund, vil det lyriske trolig skake ved noen eksistensielle grunner i deg. I det minste når lett fingerspill leker blant fuglekvitter på «Old Friends», vokalen spennes til sitt lyseste, og en blåser insisterer på et slag i både magen og tårekanalen.

Deilige pianonoter innvier «Head on a Spike», før trommene setter hodet i rolig sving. Balsamrefrenget smører sjela, og låta spilles gjerne ti ganger til. Den nøytraliserende og tekstløse tittellåta følger, hvor gjengen har fått med seg trommeslager Ola Øverby på intet mindre enn en sag. For så bygger det seg rolig opp. «I will go mad”, synger Settem på «Pope Francis»; det vitner også instrumentene om, når samtlige tar av i en skjellsettende crescendo. Og fra noe så heftig og sakralt jordes lytteren med «Waltz», akustisk i takt og nydelig i koring; «When I’m with you I lose, truth and blues».

Tuvabands Tuva Hellum Marschhäuser synger vakkert spikeren i kista for dette albumet på «My Killer». Delikat formulerer de en dødstematikk, som samtidig er pakket varmt nok inn til å frekventere i flere av mine personlige spillelister. Det er velbeskrivende for de øvrige låtene også.

Settems vokal og gitar er fellesnevneren som trekker låtene over i hverandre. Samtidig vitner det like mye om et særdeles gjennomtenkt verk, hvor de er distinkte nok hver for seg. En sår tematikk blir aldri for mye av det vonde, og det er absurd vakkert å befinne seg i Benedikts musikalske univers, med tidvis muntre innpakninger. Midt blant disse møter bandet deg på halvveien og insisterer på en atmosfærisk lytteropplevelse. Ironisk nok er det noe synonymt med den sørgelige tematikken og bakken som tiner, blåere himmel og lysere kvelder. Denne skattekisten av et album kan like gjerne ta deg tilbake til disse vårdagene, når du en gang trykker play neste vinter og musikken insisterer på å fjerne sløret av de innerste følelsene dine.