De vinner hvis vi gir opp! 

Det er vanskelig å skrive noe positivt slik verden ser ut nå. Selv om det er lysglimt innimellom, har jeg aldri levd gjennom en mørkere periode. Følelsen av avmakt har derfor økt veldig i meg det siste året, og det er jeg nok ikke alene om. Både blant venner, men óg i media kan man lese om mennesker i fortvilelse, fordi vi ikke ser noen resultater - uansett hvor mye man engasjerer seg. Som Berit Løkken Finess skriver til Aftenposten tredje januar, blir følelsen av avmakt større når avstanden til beslutningstagerne er stor.

Til tross for store folkeprotester under Fosen-oppropet og i solidaritet med Gaza, har myndighetene også vist lite handling. Til tross for de mange kravene til demonstrasjonene, begår regjeringen fremdeles menneskerettighetsbrudd på Fosen, åpner for omstridt gruvedrift på havbunnen og lar norske våpen bli solgt til Israel. Selv om oppfatningen er at oppslutningen rundt disse sakene øker i offentligheten, skaper regjeringen bare større avstand. 

Med dette i bakhodet frykter jeg at engasjementet som sivilsamfunnet har vist, vil avta. 

Derfor er det viktig å huske at det finnes eksempler på at sivilsamfunnets engasjement faktisk har hatt effekt, selv mot antageligvis verre odds. En person som dessverre ofte blir glemt i klima- og kvinnekampens historie er Wangari Maathai. Hun kan være en inspirasjon og et forbilde når det gjelder å kjempe mot statiske og destruktive myndigheter.

Maathai, som ble født i Kenya i 1940, var en av de få som fikk muligheten til utdanning gjennom et program initiert av John F. Kennedy. Hun ble Øst-Afrikas første kvinne med doktorgrad i biologi i 1971. Da moderniseringen av Kenya på 60/70-tallet ledet til omfattende nedbygging av natur og erosjon, som truet drikkevannet og harmonien mellom befolkningen, kjempet Maathai mot dette. Noe hun skulle bruke hele livet sitt på. Hun møtte sterk motstand fra de autoritære myndighetene som hindret rekrutteringen av landsbyer til planting av trær, som var kjernen i hennes organisasjon, Green Belt Movement (GBM). Myndighetene hadde helt andre interesser. Gjennom hjelp fra det internasjonale samfunnet klarte hun likevel å fortsette sitt arbeid i Kenya. GBM spredte seg senere til andre land i Øst-Afrika og fikk økende internasjonal oppmerksomhet. Til slutt hadde organisasjonen plantet nesten 5 millioner trær i Kenya og bidratt til befolkningens livsgrunnlag. Dette har senere blitt nevnt som en av årsakene til demokratiseringen i landet mellom 1991 og 2002. Likevel tok det over 30 år før grepene hadde virkning. 

Selv om Maathai vant Nobel fredspris i 2004 for sitt bidrag til menneskerettigheter, demokratisering og forbedring av naturtilstand og dermed satte fokus på klimakampen, har man glemt kanskje hennes viktigste bidrag. Premisset til GBM var nemlig det brede folkelige initiativet, som la vekt på at klimakampen må involvere alle, uavhengig av bakgrunn og utdanning. For kun med et bredt engasjement kunne de få til endring. Antallet som til slutt støttet oppunder kravene til GBM og Maathai, var det som også ga ønskene deres tyngde, både til å nå igjennom, men også til å tre inn som norm i ettertid. Dette var det folket ville, og ikke enkeltpersoner med makt. 

Selv om dagens utfordringer er annerledes, er Maathais historie avgjørende for å forstå hva det innebærer å ønske endring. Vi må derfor fortsette å ta til gatene i 2024, og ikke la engasjementet avta. Slik kan vi øke sannsynligheten for at de neste årene vil bli karakterisert av uforventet positiv fremgang, slik som Maathai sørget for i Kenya.