Ja, klimakrisen krever at vi er enda mer realistiske om det enorme alvoret

16. mai ber Jakin Al egly om realisme fra klimaaktivister i et leserinnlegg i Universitas. Jeg er enig, men vi trenger å være enda mer realistiske enn innleggsforfatteren har innsett.

Hun peker på de mange ikke-voldelige distruptive sivil-ulydighetsaksjonene og tilgrising som skjer verden over og stiller spørsmål ved om det er rette veien å gå. Men akkurat sånne innlegg viser nettopp hvorfor slik uskikkelig aktivisme virker.

Hun har altså fått med seg alle de opprivende aksjonene, men ikke de utallige fredelige demonstrasjonene, aksjonene, konkrete forslagene, og vanvittige arbeidet som skjer i de vanlige foraene. Dette har altså ikke nådd fram, men de distruptive aksjonene gjorde det.

Grunnen til det er jo rett og slett at mange blir opprørte og sinte av disse aksjonene og mediene velger derfor å skrive om dem og flere trykker på saken. Når aktivistene gjør aksjoner direkte mot oljebransjen som på Sjursøya i fjor får derimot nesten ingen det med seg og mediedekningen er laber.

Det er viktig å understreke at dette er fredelige ikke-voldelige demonstrasjoner som ikke har ført til noen skade.

FN og IEA har begge påpekt at det allerede er for mye fossil energi i produksjon til å holde oss under 1,5 og 2 graders oppvarming. At regjeringa velger å ignorere dette når de tildeler nye letelisenser og PUDer er både et brudd på grunnlovens paragraf 112 og menneskerettighetene ifølge Norsk Institusjon for Menneskerettigheter.

Det innebærer blant annet at store deler av jorda etterhvert blir ubeboelig og minst 3 milliarder mennesker må finne seg nye steder å leve. Det innebærer også en veldig stor risiko for at vi utløser irreversible tippepunkter som vil forsterke krisen kraftig.

Man kan også regne med at det kommer til å føre til massive kriger om tilgang på vann og mat. Menneskeheten har aldri stått ovenfor en større krise og ikke minst urett. Mange millioner vil dø både direkte og indirekte av dette, og det er på sin plass å kalle det for et massemord.

Man trenger altså ikke like aksjonene for å vekkes til det ekstreme alvoret. Skalaen på fossilovergrepet fortjener å bli kalt forbrytelse mot menneskeheten og forbrytelse mot naturen, også kalt Ecocide. Det er også et brudd på samfunnskontrakten vi alle i praksis signerer når vi får en fødselsattest og blir statsborgere.

Denne kontrakten innebærer at vi forplikter oss til å følge alle lover og underlegger oss voldsmonopolet til staten, mens den garanterer for at de beskytter våre rettigheter. Samfunnskontrakten går altså begge veier, og blir håndhevet i ytterste instans med vold. Og ved å ikke ivareta retten til et levelig klima nå og i fremtiden bryter staten denne kontrakten.

Til slutt vil jeg absolutt oppfordre til mer realisme i klimakampen. For realiteten er at vi ligger an til å mislykkes stort. Grønnvasking og tomme løfter har effektivt klart å forlede befolkning og politikere til å tro at vi er på rett kurs mens vi i realiteten er på vei mot minst 3,6 gradersoppvarming. Et realt klimahelvete.

For å vinne denne kampen må flere dukke opp på demonstrasjoner, lese seg opp på emnet, snakke med venner og familie, mobilisere, protestere og bekjempe grønnvasking, tomme løfter og løgner. Jeg liker absolutt ikke at man må ty til stadig mer opprivende aktivisme, men å tape kampen mot klimakollaps er uakseptabelt.