Demokratiets immunforsvar i endring

– Greta Thunberg sa noe veldig innsiktsfullt i samtalen med Francesca Albanese. Hun sa at «aktivisme er som antistoffer for et demokrati. Aktivisme er et sunnhetstegn», sier Helena Natvig Safi. Hun var en av studentene som campet utenfor Villa Eika i sommer for å protestere mot Israels folkemord i Gaza. 

Mens nye protestleirer oppstår, kjemper tradisjonelle aktivistmiljøer for økonomisk overlevelse. Historiske smeltedigler for radikal tenkning som Blitz og Hausmania har lenge stått på vaklende grunn. Dette reiser spørsmål om dagens aktivisme har endret form. 

Motkultur på Hausmania 

På kulturhuset Hausmania i Oslo sentrum har kunstnere og aktivister over lang tid jobbet med å lage et alternativ til hovedstrømskultur. Hausmania huser både aktivistisk aktivitet og nettverksbygging. 

Denne vinteren har de stått i hardt vær. Med høye strømpriser og økonomisk etterslep etter koronapandemien sto kulturhuset og kikket ned i en avgrunn av ubetalte regninger og gjeld, forteller arrangementsansvarlig ved Hausmania Hanne Rye. 

Hva betyr det egentlig at en av Oslos mest ikoniske motkulturelle plattformer står på randen av konkurs? 

– Vi er ikke i stand til å konkurrere med de store kommersielle kulturhusene og ønsker ikke å gjøre det heller. Vi driver ikke rovdrift på kunstnerne og musikerne våre, sier Rye. 

Kulturhuset Hausmania startet som en husokkupasjon på begynnelsen av 2000-tallet. I dag er bygget eid av Oslo kommune, og kulturhuset mottar støtte fra kommunen. 

– Ser dere fortsatt på dere selv som en aktivistisk motkultur? 

– Vi har grupperinger på huset som er mer aktivistiske enn andre. Kunst kan jo også være en form for aktivisme der man kan uttrykke politiske meninger. Jeg tror ikke sjela til Hausmania har endret seg, selv om vi gjør ting på en annen måte nå enn for 25 år siden, sier Rye. 

Målet er å tilby anti-mainstream grasrotkultur, og å være en sosiøkonomisk inkluderende aktør som gjør kunst og kultur tilgjengelig for alle, forteller hun. 

Vekker engasjement 

Tross Hausmanias økonomiske utfordringer, ser daglig leder Sarah Rye den overveldende responsen på vinterens innsamlingsaksjon som et kraftfullt vitnesbyrd om kulturhusets sentrale posisjon i Oslos aktivistiske kulturlandskap.

– Jeg fikk en million e-poster fra folk som var sånn «Hva kan vi gjøre? Kan vi arrangere dette og gi dere pengene?» Det var en glede, forteller Rye. 

Denne erfaringen bekreftes av palestinaaktivist Helena Natvig Safi, som understreker at politisk mobilisering krever mer enn rasjonelle argumenter – den emosjonelle dimensjonen er avgjørende. 

– For å rekruttere må man engasjere. Mange bryr seg, men ofte akkurat ikke nok til å gjøre noe. Folk føler seg maktesløse, er min oppfatning, sier Safi. Hennes observasjoner finner gjenklang hos historieprofessor Tor Egil Førland, som ser både nye muligheter og tradisjonelle utfordringer i dagens digitale aktivismelandskap: 

– Det er mye enklere enn før å nå ut med sitt budskap til «ingruppen». Men fortsatt er det avgjørende spørsmålet om, og hvor mange, folk lar seg mobilisere til politisk aktivitet. Det er ikke nok å nå folk: de må berøres også, på flere plan, sier Førland til Universitas. 

Professoren påpeker at selv om rekrutteringsarenaene har gjennomgått en digital transformasjon, følger den politiske aktivismen fortsatt historiske mønstre: 

– Folk som er tilstrekkelig engasjert, tar til gatene og plassene der ting skjer for å vise sitt engasjement, sier han og legger til: 

– Man kan ikke marsjere eller okkupere en bygning digitalt. 

Hvem engasjerer seg? 

Forskningen er derimot klar på hvem som engasjerer seg: 

– Det er ikke nok å bare se urett rundt seg for at folk skal delta i protestaksjoner. I tillegg til en god sak, må man ha tid og ikke ha for mye å tape, forklarer Førland. 

Dette er også grunnen til at studenter ofte er de mest aktive demonstrantene. Og at studenter på frie studier har mer tid enn laboratoriestudenter og andre til å delta. 

– De har tid til det. De mister ikke jobben om de bruker dagen eller uka på demonstrasjoner, og de har som regel ikke familie og forsørgelsesbyrde som gjør at de må gå på jobb og tjene penger, sier Førland. 

– Når folk får jobb og stifter familie, skal det mer til å ta til gatene. Det er ikke så lett å ta jobb og familie med i teltleiren foran Villa Eika, for å si det slik, poengterer han. 

Også Safi fra Palestina-leiren understreker at måten folk engasjerer seg på, er knyttet til hva de har kapasitet til: 

– Hvis du er veldig sjenert og trenger å ha alt på din måte, er ikke det å bo i en camp i fem måneder noe for deg, sier hun. 

Et sammensveiset miljø 

Samtidig som mange av aktivistene er studenter, er det mye som tyder på at de som engasjerer seg i et område, også er de som engasjerer seg i flere. 

Rye fra Hausmania ser et stort potensial for samarbeid mellom ulike grupper. 

– Kunst, kultur, politikk og aktivisme går hånd i hånd, sier hun. På Hausmania bruker mange kunsten sin til å belyse viktige politiske saker. 

Men hun er kritisk til kommersielle kunstaktører som prøver å bruke politikk for markedsføring. – Det blir som pinkwashing eller greenwashing – det virker falskt, mener hun. 

Safi deler en lignende erfaring fra Studenter for Palestina, som fikk støtte fra deler av Fosenmiljøet under sommerens aksjon. 

– Da vi satte opp campen, fikk vi tips og triks fra Fosen-aktivistene, sier Safi. 

Dette speiler det Greta Thunberg nylig uttalte i et intervju: 

– Klimakampen er like mye en kamp mot fossilindustrien som mot våpenindustrien, sa Thunberg. Det er en sammenheng – kampene er tett knyttet sammen, mener hun. 

For Rye er det små, kontinuerlige handlinger som virkelig gjør en forskjell. 

– Blitz, UFFA, Fosen-aktivistene og Palestinakomiteen gjør små handlinger hele tiden. Det er dette som virkelig speiler et rikt kunstog kulturliv, sier hun. 

– Rop litt høyere 

Safi mener det er viktig å skape flere måter for folk å engasjere seg, slik at flere finner en form som passer dem. 

– Mange tenker nok: «Shit, dette er overveldende, hva kan jeg gjøre?» Da kan en enkel start være å stemme, for eksempel, sier hun.

Til de som ønsker å engasjere seg, har hun ett råd: Finn fellesskapet ditt. 

– Oppsøk arrangementer, finn likesinnede. Det finnes alltid et community, og hvis ikke – lag ditt eget. Tilby å bidra med det du er god på, sier hun. Og nettopp nå mener hun at det haster: 

– I tider som dette må vi rope enda høyere, sier Safi.