Vi må skrike makta i trynet

IsraeIs ulovlige blokade og bombing av Gaza har bragt utallige mennesker rundt i verden ut i gatene for å demonstrere for palestinernes rettigheter. Likevel trues ytringsfriheten stadig av nasjonale autoriteter som, ifølge Amnesty International, ulovlig begrenser retten til å demonstrere. Både i Tyskland og Frankrike har de forbudt demonstrasjoner til støtte for Palestina. Palestinske flagg og skilt er blitt forbudt, og demonstrasjonene ender i politibrutalitet og arrestasjoner. 

Når verden ser slik ut, er det desto viktigere at vi her hjemme i Norge møter opp og demonstrerer. Line Khateeb, leder av Palestinakomiteen i Norge, sa det fint under demonstrasjonen i Oslo 4. november: «Vi vet ikke om demonstrasjoner redder liv, men vi vet at stillhet dreper.»

Ved å demonstrere uttrykker vi at visse handlinger, eller mangel på handling, ikke har vår moralske støtte. Det er våre borgeres mulighet til å si tydelig ifra og skape oppmerksomhet rundt saken – ikke bare overfor politikere, men også andre medborgere. 

En masseprotest er den eneste måten man faktisk kan se omfanget av folkemotstanden. Dette kan legge press på beslutningstakere og bidra til å endre politikken vi er uenig i. Slagkraften av en masseprotest kan være enorm. Demonstrasjoner har spilt en svært viktig rolle i historien hva gjelder sosiale, politiske og økonomiske endringer. De har blitt brukt som effektive verktøy for å spre bevissthet om urettferdighet og undertrykkelse, mobilisering av massene, og for å utøve press på myndighetene til å implementere reformer.

Det har alltid skjedd maktovertramp i menneskenes historie, og det vil fortsette å skje om vi ikke sier ifra. Under Vietnamkrigen som foregikk i årene 1957–1975 pågikk verdensomspennende masseprotester. Disse protestene viste den globale motstanden mot krigen og ga støtte til amerikanske anti-krigsbevegelser. 

Amerikanske demonstranter befant seg utenfor Det hvite hus til alle døgnets tider, og ropene deres var så høye at det faktisk fortsyrret politikerne og deres aktivitet. Demonstrasjonene hadde som mål å forstyrre regjeringens grunnleggende funksjon gjennom ikke-voldelige aksjoner. Demonstrasjonene samlet massene, og skapte et felles «vi» og en bevissthet og debatt rundt krigen.

Demonstrasjoner minner oss om at vi ikke er alene. Demonstrasjoner bringer mennesker med felles mål, verdier og følelser sammen. Det skaper følelsen av å være del av noe større og meningsfylt. Akkurat nå, hvor nyhetsbildet er så vondt og skremmende, er det lett å føle seg hjelpeløs og ensom. Men det er man ikke alene om å føle. Drar du på en demonstrasjon, vil du se at det er mange som er like frustrert, sinna og lei seg som du er, og man kan være det sammen. Det er ikke ofte vi vanlige folk har en reell politisk påvirkning, men det å være en del av en stor gruppe mennesker som roper mot makta, og bidra til å gjøre det antallet enda litt større, utgjør faktisk en forskjell.

Det er en luksus å kunne demonstrere, og vi må ikke begynne å ta de rettighetene vi har for gitt. Når flere europeiske demokratiske stater har forbudt sine borgere fra å uttrykke sin sorg, bekymring og solidaritet på fredelig vis, gjør det vårt ansvar for å demonstrere her enda større. De politiske lederne kan ikke tie oss. Ved å demonstrere viser vi at vi ikke støtter eller aksepterer handlinger og politikk som ikke er i tråd med våre verdier og prinsipper. Vi må beskytte og legge til rette for alles rett til å uttrykke seg – benytt deg derfor av de rettighetene du enda har!