Dødshjelp skjer trolig ikke
"Vi bør absolutt snakke om dødshjelp, men det er ikke opplagt at det fører til den konklusjonen som Hansen ønsker," skriver Morten Dahle Stærk og Sara Marie Grimstad i dette innlegget.
Torsdag 21. april skriver journalist i Universitas, Daniel Hesby Hansen, at [vi må snakke om dødshjelp](aa). Han viser til kjente og svært vanskelige historier fra media om enkeltpersoner som har erfaring med eller trenger dødshjelp. Det problematiseres at den virkelige debatten om dødshjelp ebber ut før den har startet. Det er tydelig at Hansen ønsker å legalisere dødshjelp. Vi bør absolutt snakke om dødshjelp, men det er ikke opplagt at det fører til den konklusjonen som Hansen ønsker.
Les også: "Korsang skaper og forsterker fellesskapet"
Det er riktig at spørreundersøkelser viser at befolkningen på generelt grunnlag er positive til dødshjelp. Likevel er folks holdninger til temaet vanskelig å kartlegge i sin helhet med undersøkelser som spør etter et «ja» eller et «nei». Hvis dødshjelp skal legaliseres, er alle enige om at loven vil bli med avgrensninger, men det er ingen automatikk i at kriteriene i lovverket vil samsvare med det respondentene svarer i undersøkelsen. En lov om rett til assistanse ved selvmord har vist seg svært vanskelig å ramme inn uten at nye grupper (med rette) krever samme rettigheter. Det er også verdt å merke seg at i en spørreundersøkelse utført blant 1605 leger fra 2016 var bare 22 % «litt enig» og 9 % «svært enige» i legalisering av legeassistert selvmord for personer med en dødelig sykdom og kort forventet levetid. Tallene var enda lavere for eutanasi (injeksjon av dødbringende medikament). En undersøkelse fra 2014 viste at selv om dødshjelp hadde vært lovlig, ville kun 9 % av legene selv vært villige til å utføre det.
Vi kan med andre ord ikke utelukke at dødshjelp skjer, men at det er stilltiende aksept for dette – og å konkludere sikkert med at dette stadig foregår, er påstander uten dekning.
PHD og spesialist i nevromedisin Morten Horn skrev i 2019 om skjult dødshjelp i Dagens Medisin. Her skriver han blant annet: «Vi vet lite om skjult dødshjelpspraksis i Norge, men en anonym undersøkelse fra 2012 indikerte at ca. 1 % av norske leger hadde utført dødshjelp det siste året. Tallene er meget usikre (og er ikke kontrollert for om legene faktisk har forstått skillet mellom dødshjelp (eutanasi eller legeassistert selvmord) og intensivert lindrende behandling eller behandlingsbegrensning) (...)». Behandlingsbegrensning vil si å avslutte eller ikke sette i gang livsforlengende behandling (for eksempel respirator). Vi kan med andre ord ikke utelukke at dødshjelp skjer, men at det er stilltiende aksept for dette – og å konkludere sikkert med at dette stadig foregår, er påstander uten dekning.
Disse tallene stemmer dårlig overens med bildet Hansen maler av en legestand som mer enn noe ønsker et lovverk som åpner for at de får lov til å ta liv av pasientene sine. Det som derimot er tilfelle, er at mange leger er nærmeste støttespiller for pasienter i svært vanskelig situasjoner, med kompliserte og dødelige diagnoser, og de har et sterkt ønske om å kunne gi pasientene sine en best mulig omsorg og behandling i siste faser av livet.
Vi kommer heller ikke unna at dødshjelp er noe kvalitativt annerledes enn lindrende medisin. Hansen mener at leger som vil utføre dødshjelp, må få «gi pasientene sine den behandlingen man mener de fortjener». Dette er tilslørende. Slik vi ser det, er dødshjelp bistand til selvmord, og Norge har i dag en nullvisjon mot selvmord. Å endre denne målsettingen og å legalisere dødshjelp må behandles med en helt annen etisk refleksjon enn å innføre nye behandlingsmetoder. Det reiser spørsmål som hvordan lovverket skal utformes, hvilke grupper som skal «diskrimineres» fordi de ikke «lider nok» for å kvalifisere for dødshjelp, og om det i det hele tatt er moralsk akseptabelt at staten tar liv i det godes tjeneste.
Les også: "Flere søker og fullfører Lektorprogrammet"