Tillitsbrudd skremmer vekk de unge

Reiseregninger. Pendlerboliger. Lukrative solbriller. Restaurantmiddager midt i de aller verste koronarestriksjonene. Og nå aksjehandler og inhabilitet. 

Nok en gang settes det spørsmålstegn ved tilliten til en anerkjent politiker. I skyggen lusker valgdeltakelsen blant andregangsvelgerne. Studentene. Den har vært svært lav de siste årene. I ukas utgave kan vi lese at studentene er usikre i sin sak. Enkelte forteller at tilliten ikke har blitt svekket. Andre mener habilitetsepisodene er helt på trynet. 

Valgforsker Johannes Bergh forteller til Universitas at det er grunn til å tro at velgernes tillit til politikerne går ned som følge av denne typen skandaler. Særlig når politikerne og folkene rundt tar seg til rette og ikke følger de fastsatte reglene. Mari Helliesen ved forskningsinstituttet NORCE peker på at de siste årenes saker kan være med på å styrke politikerskepsisen blant personer som allerede er uengasjerte og likegyldige.

Studentene er underrepresentert i politikken. Flere av dem ser ikke poenget med å kare seg til valgurnene. Selv om det er for tidlig å si om de ferskeste episodene vil gi utslag på valgdeltakelsen, er det ikke rart at mange unge velgere fremstår apatiske når toppolitikerne tilsynelatende er mest opptatt av egen vinning.

«I Norge har vi så stor tillit at vi ikke passer på hva maktpersoner foretar seg. Det gir rom for uærlige mennesker til å kare til seg slik de ikke skulle ha fått. Og det gir rom for å gjøre det om og om igjen», skriver forfatter Eva Joly og professor Nina Witoszek i sin nyeste bok, Det blåøyde riket. Sitatet kunne knapt vært mer aktuelt.

Gir man bilnøklene til en hest med skylapper og kronisk grå stær, blir det ulykker og kaos. Det blir det også av gjentatte tillitsbrudd. Kan vi virkelig stole på politikerne våre når det ser ut som om deres handlinger går på akkord med folkets forventninger? I tiden fremover bør det spilles med vidåpne kort. En maktavstand mellom politikerne og befolkningen vil neppe skape noe annet enn usikkerhet, splittelse og enda lavere valgdeltakelse blant den yngre garde.

Partiene må ikke minst øke sin innsats for å engasjere studenter og andre unge velgere. Politiske programmer bør adressere studentenes spesifikke bekymringer og interesser. De må føle seg representert og motivert til å delta i valgprosessen.

Vage forklaringer, tårevåte pressekonferanser og spekulasjoner i børsnedgang når den jevne student omtrent må telle på kronene for å nyte en pakke Bremykt og en bedre 30-dagersbillett hos Ruter, er ikke forenelig med hvordan ting skal være i det norske demokratiet. Det er rett og slett ikke godt nok.