Et samlebånd av flittige arbeidere?

Fra tidenes morgen har akademiske institusjoner, biblioteker og akademier, så vel som mennesker, vært drivkreftene bak samfunnsutviklingen, utfordret status quo og opprettholdt etikk og verdier. I de siste to århundrene har UiO spilt en viktig rolle i å forme Norge som nasjon og fremme et relativt rettferdig samfunn. 

Skikkelser som Harald Schjelderup, Norges første professor i psykologi og leder av Aksjonsutvalget under nazistenes okkupasjon, og Lucy Smith, Norges første kvinnelige professor i rettsvitenskap, rektor ved UiO (1993-1998) og leder av den akademiske delegasjonen til Palestina (1994), sørget for at UiO og akademia sto på den riktige siden av historien, koste hva det koste ville. De forsto at etikk, moral og verdier er utdanningens primære mål - kvaliteter som ikke kan læres i et klasserom, men som i stedet dyrkes og overføres gjennom karakter og eksempel.

Dette er noe den nåværende rektoren og ledelsen ved UiO ikke ser ut til å ha forstått. Anstrengelsene studentene måtte gjøre for å få gjennomslag for en minimal resolusjon om Gaza, og administrasjonens motvilje mot å utvetydig anerkjenne Israels pågående folkemord, er en sterk påminnelse om deres dobbeltmoral.

Jeg har deltatt på flere styremøter som observatør der slike humanitære spørsmål ble diskutert. Hadde det ikke vært for innsatsen til enkelte styremedlemmer, ville det ha føltes som en samling politikere eller forretningsfolk snarere enn akademikere. Mange virket mer opptatt av egen karriere enn av å opprettholde verdier og prinsipper. Det virket som om de prioriterte å tilpasse UiO til regjeringens politikk snarere enn å kjempe for det som er rett. Dette er ikke helt overraskende, med tanke på at fire av styremedlemmene er eksterne utnevnelser valgt av regjeringen, en praksis som undergraver den akademiske uavhengigheten og universitetets autonomi.

Dette får meg til å undre. For det første: Har den akademiske sektoren gitt avkall på sin rolle som drivkraft for positiv samfunnsendring til fordel for økonomisk kapital? Hvilke prosesser har ført til at universitetene har gått fra å være utfordrere av status quo til å bli rene serviceverktøy? For det andre: Er dagens utdanningssystem i ferd med å systematisk redusere vår evne til selvstendig og kritisk tenkning? Vi blir opplært til å følge en forutbestemt vei: å få gode karakterer, gjøre karriere og reise på ferie. Det er på høy tid at vi innser hvilket gyllent bur vi har konstruert for oss selv, og kjemper for evnen til å tenke. Ytringsfriheten blir meningsløs når det ikke finnes noen selvstendige tanker.

Kunnskap og ferdigheter handler om å forstå hvordan man produserer våpen og jagerfly, slik Kongsberggruppen gjør. Dannelse, derimot, er å vite bedre enn å profittere på krig og selge våpen til land som Israel gjennom smutthull og tredjeparter.

UiO representerer selve kjernen i norsk identitet og intellekt. Det er vårt ansvar som studenter og ansatte å bevare og videreføre denne institusjonen i sin reneste og mest prinsipielle form. La oss reflektere: Er universitetet en fabrikk som produserer dyktige arbeidere, eller et akademi som fostrer bevisste og etiske forskere?

Debattinnlegget er oversatt fra engelsk.