I akademisk spagat
Eksamensperiodens desperasjon får meg til å tvile på hele min akademiske fremtid og handlekraft.
Jeg er utvilsomt ikke den eneste som føler på en slags utilstrekkelighet. En følelse av ikke å strekke til i denne akademiske boblen kalt Blindern. For så nært har jeg tilknyttet meg dette furuinnrettede, varme og trygge stedet at jeg tar meg selv i å kalle det for hjem.
Men for tiden har den lune og runde atmosfæren på et vis gitt meg en følelse av å bli stilt i en akademisk spagat. For jeg kan ikke lenger gå på butikken og kjøpe 3 for 2 uten å ane de kapitalistiske markedskreftene som ligger bak dagligvarehandlenes påtatte generøsitet. Ikke kan jeg lenger gi småmynter til en tigger uten at resiprositetsprinsippet transporterer meg langt tilbake til Ståle Wigs forelesning i økonomisk antropologi.
Jeg kan heller ikke unngå å spørre meg selv – når jeg en kald og bekmørk morgen freidig krysser veien før grønt lys så trikkeføreren bråbremser og kaster en stille forbannelse over denne skjødesløse handlingen – om det faktisk var mitt marginaliserte forsøk på en hverdagsmotstand. «De svakes våpen» kan jo riktignok mobilisere kollektive bevegelser som på sikt kan bidra til endring…
Realiteten er likevel trikkeførerens høyst sannsynlige svekkede tro på fremtidige studenters borgerlige moral
Og jeg føler meg jo litt svak denne nitriste novembermorgenen på vei til Blindern, når jeg innser at det faktisk er eksamensalvoret som har skyggelagt mitt ellers lydige vesen. Hadde jeg vært litt mindre hjemmevant på dette stedet ville jeg kanskje hatt større respekt for det akademiske kvarteret, og da hadde jeg beregnet bedre tid slik at jeg ikke var nødt til å løpe over trikkesporene idet trikken skulle rulle videre.
Realiteten er likevel trikkeførerens høyst sannsynlige svekkede tro på fremtidige studenters borgerlige moral og min økende puls for fremtidige akademiske prestasjoner. For annet enn hva angår respekten for klokka, har jeg innsett at snaue tre år på Blindern ikke har gjort meg til annet enn en akademisk etternøler.
Dersom hele mitt akademiske begrepsapparat og handlekraft begrenser seg til denne simple hverdagsmotstanden i møte med samfunnsstrukturene, sitter jeg ikke igjen med annet enn store ord og minimal handlingsevne.
Akk, hadde jeg bare vært en trikkefører.