Selvsensur sikrer stabiliteten i Kina
Siden 1949 har kommunistpartiet styrt Kina med jernhånd, og ytringsfrihet har vært et ikke-tema. Hva skjer med friheten til å forske og formidle?
Under Kulturrevolusjonen i Kina på 1960- og 70-tallet ble universitetene stengt i en tiårsperiode. Da de gjenåpnet ble friheten gradvis større, men ble på ny begrenset etter student- og arbeideropprøret på Den himmelske freds plass, Tiananmen-plassen, i 1989.
Nå ser det ut til at vinden har snudd.
– Vi har sett en utvikling mot større frihet for akademikere i Kina. Jeg vil påstå at kinesiske akademikere ofte kan ha større makt enn norske akademikere. Paradoksalt nok kan fraværet av en offentlig politisk debatt øke de kinesiske akademikernes innflytelse, ved at de ofte får en sentral posisjon som rådgivere for kommunistpartiet, sier Henning Kristoffersen, sosialantropolog og forfatter av boken «Det nye Kina».
Han mener at den generelle ytringsfriheten står sterkere enn før, mens opposisjonelle – altså aktive motstandere som mobiliserer mot partiet – har fått det verre de siste årene.
Mer og mindre ytringsfrihet
Selv har Kristoffersen undervist ved et kinesisk universitet, og deltatt på mange seminarer og konferanser – også om demokratiutvikling og menneskerettigheter.
– Dette er ikke tabuområder i Kina, men form og forum har betydning for hva man kan si. Det som er akseptabelt å si på en konferanse på et universitet, eller publisere i et akademisk tidsskrift, vil kanskje ikke kunne trykkes i en avis. Det er ikke uvanlig at kinesiske akademikere kommer med hard kritikk av det kinesiske samfunnet og måten det styres på.
Aina Isdal Haugland har skrevet masteroppgave i administrasjons- og organisasjonsvitenskap ved Universitetet i Bergen om institusjonell autonomi og akademisk frihet i Kina.
– Før Kina fikk universiteter på slutten av 1800-tallet gikk opplæring ut på å pugge Konfusius’ tekster, og siden den gang har pugging og gjengivelse stått sentralt. Studenter er svært opptatte med mye pensum og forelesninger, og kritisk tenking er lite vektlagt, sier hun.
Grønn lunge
I forbindelse med masteroppgaven intervjuet Haugland flere akademisk ansatte ved Fudan University i Shanghai. Hun beskriver akademia som en grønn lunge der det i større grad enn ellers i samfunnet er mulig å ytre seg kritisk, og trekker paralleller til Norge i etterkrigstiden.
– Ved universitetene hadde man en åpen diskusjon om norske nazisympatisører og NS-medlemmer mens den offentlige linjen var at alle hadde vært motstandsfolk. Ved Fudan-universitetet har kritiske røster fått publisert arbeidene sine. Det finnes folk som kan si mye, men de gjør det i mindre grad offentlig, forteller Haugland.
Hun ser også områder der hun mener kinesiske akademikere står friere enn norske.
– Innen norsk akademia bør man være politisk korrekt, og det å forske på for eksempel fordeler ved tradisjonelle kjønnsrollemønster ville være tabu. I Kina ville det være uproblematisk. Akademisk frihet er aldri absolutt, det vil finnes begrensninger i alle land, sier hun.
Haugland forklarer at det viktigste for makthaverne er at stabiliteten til regimet aldri utfordres, og at det også innen akademia gjøres grep for å unngå dette.
Selvsensur
– Det hender folk fra kommunistpartiet dukker opp på forelesninger med båndopptager. Noen studenter blir kalt inn på teppet, eller som de sier, til en kopp te, med universitetsledelsen om de tøyer grensene. Det kan like gjerne være et forsøk fra universitetet på å beskytte dem, sier hun.
Hauglands konklusjon er at det finnes en slags «usynlig linje» som kinesiske akademikere kjenner og holder seg innenfor, og hun mener selvsensur spiller en viktig rolle.
Min Zhou, masterstudent i International Management ved BI, er enig. Hun tok bachelorgraden sin i Human Resource Management ved Shanghai University of Finance and Economics.
«Det finnes ikke regler for hva man kan gjøre og ikke, men få ønsker å teste hvor langt man kan gå.»
Min Zhou, tidligere bachelorstudent ved Shanghai University of Finance and Economics.
– Det finnes ikke regler for hva man kan gjøre og ikke, men få ønsker å teste hvor langt man kan gå. Man kan skrive om politikk og om hva som kunne vært gjort bedre, men det bør være diplomatisk og ikke for kritisk, sier hun.
I Kina speiles alle myndighetsorganer av parallelle strukturer i kommunistpartiet, og det er alltid hos partiet den reelle makten ligger. Dette gjelder også universitetsstyrene, og mye av pensum er bestemt fra sentralt hold. Zhou forteller at kinesere blir utdannet til lojalitet mot regimet.
– Man kan for eksempel ikke skrive at ettpartisystemet er dårlig og at man er imot det. Foreleseren vil gi beskjed eller ikke godkjenne en oppgave om man går for langt, forklarer hun.
Kulturkrasj
Haugland tror det er vanskelig for utenforstående å se klart hvor grensen går for hva som er akseptabelt og ikke i kinesisk akademia.
– Når jeg spurte direkte om akademisk frihet sa de stort sett at det ikke er noe problem, men når vi hadde snakket sammen en stund forstod jeg at det likevel ligger en del restriksjoner der, sier hun.
Begrensningene på akademisk frihet blir tydeligere i kinesiske akademikeres møter med andre kulturer, mener Haugland. De unngår gjerne å svare på kritiske spørsmål.
Forskjellene ble også klare da London School of Economics (LSE) inngikk et samarbeid om et masterprogram med Fudan University, og krevde full akademisk frihet.
– Før LSE-studentene skulle reise til Kina kom likevel representanter fra Fudan til London og gjorde det klart at tre temaer var uaktuelle å ta opp. Det var Tiananmen, Tibet og Taiwan.