Når nerdene blir voksne

Hvert år bruker staten millioner på å finansiere over tusen doktorgrader ved universiteter og høyskoler i Norge. Mange forsker, slik en gjerne ser for seg, på kreftbehandling, integrering eller forurensning i luften, men i mylderet av avhandlinger finnes det nok av overraskelser. Prinsippet om akademisk frihet, som står sterkt i Norge, gjør nemlig at forskere skal kunne forske på stort sett hva de vil. Slikt fører noen ganger til nye og radikale gjennombrudd, men også til avhandlinger litt utenom det vanlige.

Mari Romarheim Haugen, Amir Hammami og Kim johansen Østby er alle blant stipendiatene som har tenkt utenfor boksen, og skrevet doktorgrader om temaer som man ikke ville kommet på i sine villeste fantasier. Akademia har imidlertid gitt dem mulighet til å dykke dypt i sine smale og nerdete interesser, og at på til få betalt for det.

Banebrytende homoseksualitet

Kim Johansen Østby har hatt dataspill som hobby så lenge han kan huske, så da han skulle skrive doktorgrad var det helt naturlig også å gjøre feltarbeidet blant romvesener og drager. Siden 2014 har han som stipendiat ved institutt for Medievitenskap brukt tiden til å undersøke hvordan homoseksualitet og kjønn representeres i to spillserier, Mass Effect og Dragon Age, som han mener har stor spillhistorisk betydning. Østbys avhandling omtales som banebrytende, men for ham har dette vært en helt naturlig problemstilling å gå løs på.

– Jeg spilte disse spillene lenge før jeg begynte å forske på dem, forteller han.

Østby forteller at homoseksualitet har vært mer eller mindre fraværende som seriøst tema i vestlige spill, men ser tegn til at industrien er i endring.

– Spillenes fokus har vært en hvit, heterofil, mannlig hovedkarakter, men nå har blant annet den kanadiske utgiveren «Bioware» åpnet for en bredere representasjon i rollespillseriene sine. De lar homoseksualitet være både en del av spillets verden, og noe spilleren selv kan være.

Stipendiaten husker bruddstykker fra sitt første møte med spillverden, allerede før barnehagestart. Det var det aller første Mario-spillet, som han fikk av mamma. Når han tenker seg om er det ting å pirke på ved Mario også.

– Super Mario-spillene følger en klassisk «redd prinsessen»-struktur, der hun er premien til slutt. Men, i de nye utgavene gjør de i alle fall alltid en slags postfeministisk ironisk kommentar på det, for å vise at de er bevisst problematikken, sier han.

At dataspill og kjønn bør forskes på, er opplagt for Østby. Han mener det er et problem at spill ofte behandles som gutteromsleker og ikke som viktig kulturuttrykk, for det er på ingen måte slik at han «leker» doktorgrad. I avhandlingen sin går han dypt inn i tendenser til heteronormativitet, mangfoldsmarginalisering og portretteringen av mannlig og kvinnelig homoseksualitet, ting som går igjen i hele kulturindustrien.

– Jeg håper forskningen min kan være en nyttig ressurs både når det gjelder medieforskningen på representasjoner av kjønn og seksualitet generelt, og at den vil bidra til å lære kjønnsforskingen mer

om spill. Mainstream-mediene har ikke helt fått med seg at dataspillene har blitt modnere, der fokuseres det oftest bare på avhengighet og voldsspill.

Selv var Østby egentlig ganske skoleflink, og beklager at han nok går imot alle stereotypier om barn som spiller mye.

– Jeg var alltid på skolen, gjorde alltid lekser og sånt. Jeg var pliktoppfyllende, og spillingen gikk aldri på bekostning av læringen. Det ble jo til og med doktorgrad av det.

Utfordret Einsteins relativitetsteori

Det er ingenting å si på ambisjonsnivået til Amir Hammami. Ved Institutt for teoretisk astrofysikk har han brukt sine stipendiat-år på å studere alternative gravitasjonsteorier som kanskje er mer riktige enn selve Einsteins generelle relativitetsteori, en tese som må være blant de mest testede gjennom tenkningens historie. Det er med stor iver han forteller om prosjektet.

– Vi har kjørt simuleringer av hvordan galakser beveger seg rundt i universet og danner såkalte galaksehoper. Ingen av modellene vi bruker er faktiske direkte alternativer til Einstein, de har logiske brister andre steder, men de har trekk som ekte alternative teorier har om man plukker dem fra hverandre, sier han og fortsetter:

– Men målet er vel egentlig ikke å motbevise Einstein, heller å bevise. Det er jo ofte sånn i vitenskapen. Vi gjør vårt beste for å falsifisere og ender med ikke å greie det.

Hele livet har han vært glødende opptatt av verdensrommet og alt i det, og han husker godt at sci-fi-serien Stargate med sine ormehull og det han beskriver som «kule gravitasjonelle effekter» gjorde enormt inntrykk. Det er lett å kjenne seg igjen i Hammamis tidlige fascinasjon for verdensrommet, og mange kan nok misunne ham det å ha gått veien fra å ha stjerner og planeter på veggene i barnerommet, til disputas.

Men hva trenger vi egentlig denne typen forskning til?

– Problemet med det spørsmålet er at det i astrofysikken ofte gjøres mange nyvinninger og oppdagelser som man ikke trenger før etter lang tid. Da Einstein lagde sin teori i 1915, førte det for eksempel femti år senere til at man kunne begynne å utvikle GPS’en.

– Nå bruker alle GPS, og det hadde vi ikke hatt hvis det ikke var for Einstein. I tillegg er det noen større spørsmål vi bare må prøve å besvare: Hvordan ble universet til? Hvorfor finnes noe som helst?

Hvis han var nødt til å plukke ut noe som det ikke er nødvendig å forske på, måtte det kanskje blitt multivers-teorier, eller typisk parallelle universer der alt er likt bortsett fra én ting og sånt. Det er fenomener som det per definisjon ikke er mulig å definere. Vi kan jo aldri vite, påpeker han.

– Men æsj, jeg hører ofte om folk som forsker på ting jeg aldri skulle trodd ble forsket på, og så har de fått skikkelig gode resultater. Jeg har respekt for forskningen.

Selv om akademia har gitt ham mye, mener han ikke nødvendigvis at det er noen selvsagt vei til frelse.

– Det er ikke for alle, det gjelder både forskningen og resten av universitetet. Det er så mye press på å ta utdannelse, når mange ville hatt både mindre gjeld og et bedre liv uten.

Selv fikk han imidlertid mye ut av doktorgraden sin. Nå er han konsulent og jobber med Big Data og prediksjonsalgoritmer, de buzzordene der. Jobben synes han er spennende veldig spennende, og til tross for at han aldri klarte å velte Einstein av tronen, får han brukt utdannelsen sin.

– Men forskning og doktorgrad er morsomt, det var dritkult. Ta en doktorgrad, og så: Forlat akademia!, ler han.

Hekta på rytmer og folkedans

I Institutt for Musikkvitenskaps høyteknologiske «Motion Capture»-studio har også Mari Romarheim Haugen prøvd å bli klok på en opplevelse som en gang gjorde stort inntrykk. Avhandlingen hennes handler om forholdet mellom rytme og bevegelse i Brasiliansk Samba og den mindre kjente «telespringar» fra Telemark.

– Rytmen var helt annerledes for meg etter jeg danset enn den hadde vært i forkant, det kunne jeg kjenne i hele kroppen, forteller Haugen om første gang hun danset telespringar.

Hun er selv oppvokst i Telemark, men det var først da hun som ungdom fikk danse med en profesjonell at hun virkelig ble hekta. Den samme aha-opplevelsen fikk hun da hun danset Samba i Brasil et par år senere.

– Vi dro til Salvador da Bahia med studiet, og trodde egentlig vi behersket Samba ganske godt. Da opplevde jeg også at jeg fikk en helt annen forståelse, en slags kroppslig kunnskap.

Det er med flammende entusiasme Haugen forteller om den rytmiske kompleksiteten de to stilartene har til felles. Både samba og telespringar er former for folkemusikk der dansen og den lydlige musikken har utviklet seg sammen. I sånne stilarter kan man finne de samme rytmiske strukturene i dansen som i den musikalske lyden. Det er disse Haugen studerer.

– Hvis man ikke kjenner telespringar godt, er det vanskelig å i det hele tatt kjenne igjen noen rytmikk. Fordi sambaen ligner mer på det vi er vant til å høre er den også lettere å bli klok på.

Hvilken musikalsk kultur du har vokst opp i har mye å si for hvordan vi opplever musikken, fordi vi lytter med hele kroppen. Utstyret hun bruker for å komme til bunns i koblingen mellom rytme og bevegelse er som tatt ut av Star Trek, og tilsvarer det som er blitt brukt til å lage dragen i Hobbiten og Gollum i Ringenes herre. Dette skiller hennes fra tidligere telespringarforskning ved UiO.

– Før har man prøvd å fange opp bevegelsene ved å danse med kritt inntil veggen, eller å kartlegge dansebevegelsene ved å bruke morseapparat. Nå kan vi få utøvere inn i laben og gjøre utrolig nøyaktige opptak av både lyden og hvordan de beveger seg mens de spiller og danser.

Haugens vei mot dette nerdenes nirvana var konservatoriumsutdanning til musikk- og bevegelseslærer, og mange år som utøver. Som ny i akademia var hun usikker på hva hun skulle forvente.

– Litt smalt?

– Jeg trodde at jeg skulle komme hit som en sånn skikkelig særing, musikk og bevegelse liksom, men så var det jo en kjempestor forskergruppe som driver med akkurat det jeg liker. Da jeg var ferdig med masteren ville jeg bare ha mer, jeg ble sugd inn.

Til hvorvidt vi har behov for disse funnene svarer doktoren at hun tror at forskningen hennes i et større perspektiv kan bidra til å fremheve betydning av kroppsbevegelse for læring generelt og hvordan vi tilegner oss kunnskap om våre omgivelser.

– Slik er det jo gjerne med forskning. Den tar for seg et smalt eller veldig spesifikt tema, men som er del av en større sammenheng.

Når hun blir spurt om hun har noe hun ønsker å si til andre sambadansere, telespringare og nerder, trenger Haugen litt tenketid.

– For det første synes jeg jo alle burde danse mer. Også tror jeg at dersom du er skikkelig motivert for et eller annet, så finnes det alltid muligheter. Men jeg har jo vært heldig og, da.