Felles utfordringer

Norsk forskning og høyere utdanning er av høy kvalitet. Det drives god undervisning

preget av nytenkning og utvikling de aller fleste steder, og innen en rekke fag. Alle måleparametre viser at resultatene i forskningen er meget gode, og i klar framgang. På samme måte som forsker Eli Moen, BI, beskriver i sin kronikk, har også jeg observert og fått tilbakemeldinger fra sektoren på at det likevel finnes flere utfordringer og dilemmaer i sektoren. Samtidig som budsjettene stadig øker, opplever institusjonene begrensninger i mulighetene til å gjøre selvstendige utdannings- og forskningsmessige valg og prioriteringer.

Våre universiteter og høyskoler skal være frie akademiske institusjoner. Samtidig skal de være i takt med internasjonal utvikling, samfunnets forventninger og politiske målsettinger. Dette er utfordrende. Gjennom lov og rammefinansiering legger Kunnskapsdepartementet de overordnede rammene. Styrene ved den enkelte institusjon har ansvar og frihet til å gjøre sine prioriteringer innenfor disse rammene. Her må institusjonene selv velge sin fagprofil, sine satsingsområder og hva de ønsker å bli gode på. Gjennom den formelle styringsdialogen og løpende kontakt understøtter departementet institusjonenes valg og arbeidet med å finne gode løsninger på ulike utfordringer. Med bakgrunn i analysen i Stjernø-utvalgets rapport har jeg oppfordret til, og lagt til rette for, frivillig samarbeid og arbeidsdeling i universitets- og høyskolesektoren. Responsen har vært formidabel, og vi ser at mange søker sammen for å skape mer robuste fagmiljøer og bedre arbeidsdeling seg imellom. Dette skal både komme den enkelte forsker og den enkelte student til gode.

Forutsetningen for autonome universiteter og høyskoler er at de har handlingsrom til å gjøre de selvstendige vurderinger og prioriteringer som de har ansvar for. Når sektoren opplever at de ikke har det, er det en felles utfordring for oss. Det er derfor viktig å ta diskusjonen om nivå på egeninnsats, om basisbevilgningens størrelse i forhold til institusjonenes oppgaver, og om grenseflatene mellom nasjonal styring og institusjonell autonomi.

På bakgrunn av dette har jeg oppnevnt en arbeidsgruppe som skal vurdere hvordan universitetene og høyskolenes handlingsrom fungerer og blir forvaltet. Arbeidsgruppens hovedoppgave er å peke på hvilke forhold som oppleves som hindringer og som vi i fellesskap må arbeide videre med. Mitt mål er at vi utvikler en robust og slagkraftig sektor som har kapasitet og kompetanse til å innfri egne og samfunnsmessige mål og tilby utdanning av høy kvalitet.