Ingen planer om å pakke sammen

Folk flest har nok tilbrakt sommeren i lettbeint feriemodus, med oppmerksomheten vendt mot andre ting enn krig og internasjonal konflikt. En dedikert gjeng utenfor Campus Blindern har imidlertid holdt liv i Palestina-campen i sommer.

Langt fra luksus

Palestina-campen ved UiO feiret 100-dagersjubileum i forrige uke. Til tross for at universitetsledelsen sa nei til akademisk boikott i mai, har demonstrantene fortsatt å campe utenfor universitetet. De holder motet oppe og har ingen planer om å pakke sammen.

Campen har ikke stått tom en eneste natt siden den ble satt opp, sier Jonathan Johnson, stipendiat i Midtøstenstudier. I tillegg til å forske på arabisk litteratur, er han et engasjert medlem av Palestina-campen. Han er også en av dem som har sovet flest netter der. Det har ikke bare vært enkelt, forteller han. 

– I starten sov jeg her hver natt. Leiligheten var bare en dyr dusj for meg. Men det tar på kropp og psyke å sove i telt så lenge, så nå sover jeg ute tre-fire netter i uka. Jeg er her så mye som mulig for å støtte de andre studentene, vi har et flott fellesskap, forteller Johnsson.

Om nettene sørger nattevakter for at det ikke blir gjort hærverk på campen og at demonstrantene kan sove trygt. Hvor mange som sover i teltene varierer. Folk bytter på å sove ute, men campen står aldri tom. 

– Det varierer hvor mange som er på campen, på det meste har 40-50 stykker sovet her samtidig. Det er de færreste som sover her hver natt, men det har ikke vært tomt her siden 1. mai.

Vedlikehold av campen krever også sitt, forklarer Johnson. I sommer regnet det så mye at noen av teltene begynte å flyte på gresset. Demonstrantene måtte også passe på at teltene ikke kollapset i regnværet. Trass litt ugunstige værforhold, er Johnson glad for at han har vært med, han har hatt noen fantastiske opplevelser.

Må gjøre noe

Palestina-campen ønsker at universitetsledelsen revurderer avgjørelsen som ble tatt i mai. De har en egen strategigruppe bestående av dedikerte studenter, og peker på mangelfullt forarbeid hos styret.

– Universitetsledelsen tok ikke alle nyanser med i betraktning da de sa nei til akademisk boikott. Vi står enda fast på våre krav. Vi må diskutere med ledelsen hvordan tiltakene kan implementeres, slik at vi finner en løsning begge parter er fornøyde med.

For Johnson er det også viktig å oppklare at Palestina-campen ikke er for boikotting av individuelle forskere eller akademikere. Til de som hevder at demonstrantene vil boikotte forsker-til-forsker-samarbeid, har han et klart svar. 

 – Det stemmer ikke. Det handler ikke om å stoppe dialog mellom individer. Saken er heller at man ikke kan samarbeide på institusjonelt nivå med en stat som støtter krigføring. Akademia i Israel er sammenflettet med militær virksomhet. Mange israelske forskere trues av ledelsen ved universitetene for deres politiske holdninger.

Johnson har selv besøkt palestinske flyktningcamper i Libanon, og forteller om dette som en svært rystende opplevelse. 

– Når man har sett volden, undertrykkelsen og fattigdommen med egne øyne, kan man ikke late som ingenting. Jeg må gjøre noe for å kunne leve med meg selv.

100 dager i telt

Palestina-campen på UiO ble startet i mai og var inspirert av lignende studentprotester i USA og andre land. 

Aksjonistene utenfor UiO søkte i første omgang om å demonstrere i 14 dager. Nå har de vært der i over 100 dager. I motsetning til i mange andre land, har universitetet tilrettelagt for demonstrasjonene. 

Også andre universiteter i Norge som Universitetet i Tromsø, Universitetet i Sørøst-Norge og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet har hatt lignende aksjoner.