Bak teltduken

Da utenriksredaktør Emilie Kaland Lindseth valgte å bruke Palestinacampen som eksempel på alt hun ikke liker med aktivisme, ble jeg hverken skuffet eller krenket, bare forvirret. Lindseths “Aktivist, Javisst!” og hennes svar til min kamerat Safis kritikk, avslører Lindseths posisjon som en på utsiden som titter inn. Derfor vil jeg fortelle litt om hva som egentlig har foregått bak teltduken.

Mitt inntrykk er at Lindseth vil kritisere en politikk som bare består av slagord, profilbilder og konformitet. Der er jeg helt enig. Aktivisme bør være både strategisk og selvkritisk. Bak våre slagord ligger månedsvis av diskusjoner, utdanning og mobilisering med mål om å forandre den faktiske politikken som føres på universitetet. Vi har alltid søkt dialog med de som er uenige med oss, og utarbeidet konkrete forslag til forandring. Etter utallige møter med universitetsledelsen, Studentparlamentet, styrerepresentanter og andre makthavere, er vi stolte av å kunne se et skifte i diskursen på universitetet, for eksempel med den nye planen for innkjøpsavtaler.

Aktivisme på bakken, og politikken som føres innenfor byråkratiet, har alltid vært i symbiose. Aktivister handler raskt og kommer med skarp kritikk, noe som på sikt dytter byråkratiets sneglefart.

Lindseth fremmer en kritikk mot unisone og ukritiske løsninger fra konforme grupper. Vi i Palestinacampen kunne ikke vært mer ulike. Vi er kristne, muslimer, jøder og ikke-troende med bakgrunner fra hele verden. I og med at vi hadde en flat struktur, der demokratiet taler sist, tror jeg vi har diskutert mer enn vi har sovet. Det vi alle har blitt enige om, er at palestinere har rett til et verdig liv, at folkemordet må opphøre og at akademisk boikott er et legitimt og effektivt virkemiddel. 

Vårt og palestineres rop for akademisk boikott er intet produkt av unison nikking - men heller tiår med diskusjon og forskning. Denne forskningen har blitt delt på campen gjennom forelesninger og diskusjonsgrupper. Flere unge studenter har fortalt meg at de har lært mer på campen enn det første året på bacheloren. Jeg kan ikke understreke nok hvor mye jeg har lært dette halvåret, på campen som har stått for en av grunnverdiene i akademia – vi slutter aldri å lære. 

Så kjære student som leser dette: jeg håper du utfordrer skråsikkerheten. Les bøker utenfor pensum, invitér de som er uenige med deg til dialog, og utfordre deg selv og andre i nysgjerrighetens navn! Finner du noe du brenner for, så kjemp for det! Aldri tro at urettferdigheten er for stor og at du er for liten. Rop høyere når noen forsøker å tie deg, og aldri aksepter at ting er som de er.La oss alle gjøre litt, og feire når dette utspiller seg i det store bildet.

Det er ikke gøy å føle du blir kalt sau, heller ei fascist, men i blant handler det ikke om oss. Det handler om solidaritet og rettferdighet. Snakk for all del sionistiske stemmer, men glem ikke å også spørre palestinere hvordan de ser på sin historie og nåtid. Deretter kan du avgjøre hvem som kjemper «på rett side av historien». Gjør det Lindseth ikke gjorde – kom på et av våre kommende events før du bestemmer deg hva du synes om oss, fordi vi vil gjerne snakke med deg.

Campen er lagt ned, men kampen fortsetter. Du kommer til å se oss igjen. Det kan du være skråsikker på.