Akademikernes realitysjekk

Kultureliten er død, Norge drepte den.

«Ingen sær kunstfilm. Mer av det du egentlig vil se» lød det fra TV2 før jul, da de reklamerte for sin videre realitysatsing. Meldingen fra TV2 var klar: det pretensiøse og pseudointellektuelle er ut – vi vil heller se norske kjendiser gå tur, kjefte på hverandre og leke gjemsel. Mediegiganten hadde et poeng: I 2024 var det 31 norske realityserier på TV, der storsatsninger som «Spillet» snittet på en million seere per episode.

Klassekampen skjøt tilbake: «sær kunstfilm, bekmørk sosialrealisme og spansk krim kan være vel så interessant som Kompani Lauritzen og The Voice». 

Og med dét hadde kulturkrigen dratt nye linjer: Det var ikke lenger woke mot anti-woke, det var det intellektuelle mot det folkelige. 

For realitybesatte studenter Oslo over, var debatten rystende. Var akademia og reality virkelig som vann og olje? Eller kunne en kombinasjon av de to begrave stridsøksen en gang for alle? I et splittet samfunn må noen ta steget over til den andre siden – en akademiker må inn i realitybobla. 

For bransjen som pleide å bestå av ukjente mennesker kåte på penger, publisitet og hverandre, er i dag en lapskaus av usannsynlige kjendiser. Realityikonene Isabel Raad og Melina Johnsen har blitt erstattet av politiker Mímir Kristjánsson og prest Thor Haavik.

Folket elsker åpenbart nerdete tilskudd til realitygjengen – likevel står de mest nerdete på sidelinja. Er det en lavkulturforakt som holder akademikerne tilbake, eller venter de på et dytt fra en masete Universitas-journalist?

Dårlig start

En god realityprofil har karisma, skarp tone og et kjent fjes. Vi begynner derfor reisen med å sende mail til en av de skarpeste tonene vi har på universitetet: utenrikspolitisk ekspert og professor i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary. Har hun noen tanker om realitybransjen, eller kanskje hun vil riffe litt om spillteori for å forklare maktkampen til Gaute Grøtta Grav på 71 grader nord? 

Tilbakemeldingen fra den tidligere statssekretæren er dessverre slående. «Jeg har ingen interesse for reality TV. Har aldri kastet bort tiden på det og kommer heller ikke til å gjøre det.» 

Maskorahma

Med et lite hakk i selvtilliten, når Universitas ut til historiker og sjakkkommentator Hans Olav Lahlum. Her må sjansene våre være større: Lahlum er ikke fremmed for TV-skjermen, og med sin karakterisk klumsete utstråling, kan han være et perfekt tilskudd i realityen. Men da vi begynner intervjuet, forstår vi at vi ikke er de første som tenker det. 

– Jeg har blitt spurt om å være på mye tøys, og måttet si strengt nei flere ganger, forteller Lahlum. 

Akkurat hva han har sagt nei til, vil han ikke si. Men det dreier seg om «dansing, kokkelering og annet tull han ikke kan». Han synes ikke reality-TV er særlig spennende å se på heller. 

– Alle disse programmene handler om amatører som konkurrerer i ting de ikke kan. Da foretrekker jeg å se folk gjøre ting de har talent i. 

Det er greit at Lahlum foretrekker sjakken, men noe reality må han vel like?

– Jeg ser alltid på Mesternes mester, svarer han etter litt masing. 

 Akademikerne vi kjenner til har ingen sjanse der. Lahlum mønstrer nok vårt skuffede uttrykk, for nå kommer han på ett program til. 

– Jeg og samboeren min ser også på Maskorama!

– Kunne du vært med der?

Lahlum ler og trekker på skuldrene.

– Det eneste jeg kan si er at jeg ikke har vært med enda. 

Vi skjønner at dette er så langt vi vil komme med Lahlum, men det er godt nok. Om vi hører en gjøviking synge i et kongekostyme til høsten, vet vi kanskje hvem det er. 

Reellity

Neste ut er forsker på juridisk fakultet og offentlig debattant Anine Kierulf. Hun er en uttalt ytringsfrihetsforkjemper, som forhåpentligvis rommer den ukrenkelige retten til realitydeltagelse.

Kierulf forteller oss at hun ikke ser på reality, men forsikrer om at det ikke har noe med en forakt for lavkultur å gjøre. Hun har bare ikke tid til det, sier hun smilende, men det «kan sikkert være gøy». Vi nikker, og svarer at det «selvfølgelig er veldig forståelig», som om voyeurisme ikke gir oss den beste formen for skadefryd. 

– Jeg er ofte ute og kommenterer på dagsorden, den har blitt et slags realityshow i seg selv! sier hun fornøyd. 

Politisk satire er supert, men det er ikke akkurat det vi er ute etter. Vi forsøker derfor å fortelle om avisen sin bredere plan om å få akademikerne ned på realityjorda. 

– Mange akademikere bør gjøre en bedre jobb i å nå ut til mennesker utenfor universitetene, og det gjør man forsåvidt ved å være med på reality, sier Kierulf, men legger til: 

– Jeg vil ut i offentligheten for å formidle faget mitt, ikke for at en tv-produksjon skal se hva som skjer når en kontorrotte blir med på 71 grader nord.

Et siste håp

Til slutt kontakter vi sosialantropolog og forsker Runar Døving. Han plasserer seg gladelig i kategorien «intellektuell elite», samtidig som han elsker ABBA og gir «helt faen i hva folk tenker om han». En perfekt kandidat for litt folkelig feltarbeid tenker vi, men dessverre ser ikke engang Døving på reality. Han sier det samme som Lahlum: underholdning blir bedre med litt talent. 

– Å se på norske realitykonkurranser er som å gå på et barneskoletalentshow. Ikke er de spesielt flinke – og ikke kjenner du dem heller. Det er litt stas når ditt barn spiller, men ellers er det innmari kjedelig, sier Døving. 

– Det er samme grunn til at jeg har sluttet å se på norsk fotball, legger han til. 

Til tross for hans, dessverre, veldig gode analogi, er vi ikke helt overbevist. Selv om han ikke liker å se på reality, kan han vel bli en deltager? Tidlig i intervjuet fortalte Døving oss at han er fan av Sophie Elise. Vi gjør et lite forsøk på å friste ham med at de sikkert kunne blitt venner på tv-skjermen, men det fungerer ikke.

– Aldri i livet at du ser meg på Farmen, konstaterer han. 

Til slutt kommer vi likevel frem til en løsning. Døving forteller oss om en av hans favoritthobbyer, som faktisk kan kombineres med en realityopptreden: dansing. 

– Jeg kunne gjerne blitt med på Skal vi danse. Jeg elsker å danse! I tillegg hadde det vært bra for meg med noen måneder der jeg drakk og røyket mindre, sier Døving begeistret.

Pærradokset

Tilbake på kontoret, samler vi våre resultater. Til tross for et par små brosteiner fra Døving og Lahlum, har ingen kulturbro blitt bygget. Oppdraget har feilet – akademikerne bryr seg ikke om reality.

Hva gjør vi så når vi ikke kan velge, TV2 eller Morgenbladet, Matlary eller Charter-Svein? For å avslutte identitetskrisen, spør vi våre nye akademikervenner om kulturstriden. 

Døving sier at dette bare er tull – de som gjør narr av kultureliten, gjør narr av en samfunnsgruppe som ikke finnes. Kultureliten er død, Norge drepte den.

Lahlum sier at det alltid vil være noe eliteforakt i land som Norge. Kierulf mener at mediene får det til å virke mer polarisert enn det egentlig er, og at alle tolker hverandre i verste mening. 

Og det er da det slår oss: vi har vært så oppslukt i TV-en, at vi har realityfisert vår egen samfunnsforståelse. Bare fordi det er to allianser på Paradise, betyr det ikke at det er det i virkeligheten. Og uten en konflikt, trenger vi ikke å tvinge frem en bro heller. 

For lapskaus smaker best uten trøffelolje. Vi får la akademikerne bli på sine støvete kontorer og forelesningssaler. Med mindre de har et brennende ønske om Maskorama eller Skal vi danse.