Få slutt på de elendige pensumbøkene

Det er den tiden av året igjen, eksamensperiode.

Som den disiplinerte studenten jeg er, tar jeg selvsagt eksamensforberedelsene alvorlig. Tilstrekkelig med tid i forveien setter jeg meg derfor ned for å lese pensum, vel vitende om at gode karakterer aldri kommer gratis.

Det er bare et problem. Jeg klarer nemlig ikke åpne en pensumbok lenger uten å irritere meg over den. Hvorfor er de så grenseløst elendig skrevet?

La meg utdype hva problemet er.

Bøker som er ment å hjelpe folk til å lære et emne, er problematisk ofte ubrukelige til akkurat dette formålet. Bøkene jeg her snakker om er de klassiske pensumbøkene. Du vet, de bøkene foreleseren din selv har skrevet og som brukes som referansepunkt gjennom forelesningsrekken. De bøkene som er ment å være oppklarende når noe ved forelesningen er uklart. Noe de nær sagt aldri er. Til det er de nemlig alt for dårlig skrevet.

De er preget av lange, kronglete og uinspirerende setninger, skrevet uten noen omtanke for de som senere, ikke bare skal lese, men attpåtil lære noe(!) av det som står i dem. Læringsviljen må gi tapt for irritasjonen. Hvem har godkjent disse bøkene?

Den faglige gløden knebles under bøkenes påfallende fravær av bindeord og leddsetninger, for ikke å snakke om den ualminnelig hyppige forekomsten av forslitte og elendige uttrykk. Av og til er det som om forfatteren har gått inn for å gjøre fagstoffet så lite spennende som mulig. Er det ingen på jobb?

Problemet er ikke at bøkenes tematikk er vanskelig, nei nei. Ofte er tematikken ganske enkel. Problemet er heller ikke den hyppige forekomst av fagtermer, det er det jo bare å forvente når man tross alt tilhører et universitet. Problemet er at bøkene er så totalt uegnet til sitt formål. De er gjennomgående dårlige til å forklare, og så er de ikke minst så endeløst kjedelige.

Dette fordi de er preget av et språk som ikke har som formål å engasjere, noe som jo rett og slett bare er merkelig. Hva kommer egentlig det av? Går forfatterne inn for å gjøre sitt eget fagområde uinteressant?

Problemet blir aller tydeligst om fagstoffet i utgangspunktet kanskje ikke er det mest interessante. Slik som eksempelvis forvaltningen. Det hjelper ikke akkurat da at lærebokforfatterne pakker fagstoffet inn i alskens uforståelige språkblomster. Slik som i dette avsnittet, om de nordiske forvaltningenes lovsamarbeid:

«Regjerings- og forvaltningssamarbeidet innenfor rammen av Nordisk Ministerråd har på forholdsvis bred basis stimulert og initiert lovharmonisering mellom de nordiske landene».

Initiert og stimulert lovharmonisering ja, akkurat. Observante sjeler bet seg kanskje også merke i bruken av uttrykket «innenfor rammen av»? Jeg kan til informasjon opplyse om at dette var tredje gang på under en A4 side at akkurat dette finurlige uttrykket ble brukt.

Andre ganger limer forfatterne enkelt og greit bare inn lange sitater, uten å ta seg bryet med å forklare dem nærmere. Resultatet er at det pedagogiske utbyttet av disse sitatene er lik null. Det bærer preg av ikke bare hastig, men også direkte slett arbeid. Er det ingen på jobb?

Jeg er vel vitende om at jeg her skjærer alle lærebokforfattere over samme unådige kam. Mange av dem er nok både flittige og dyktige i sitt virke, jeg håper disse ikke føler seg truffet. Det er likevel påfallende ofte at man sitter igjen med et annet inntrykk, noe som faktisk er reelt bekymringsverdig. Som nevnt er pensumbøkene ofte skrevet av de samme personen som holder forelesninger.

Det gir grobunn for mistenksomhet. Hvilke vurderinger gjøres av en pensumbok før den havner på pensum? Er noen eksterne stemmer involvert, eller står emneansvarlig selv fritt til å sette hva enn hen vil på pensum? Uten et ønske om å spekulere i foreleseres intensjoner, er dette interessant, spesielt med tanke på at bøkene til salgs på Akademika ikke akkurat er billige. Da må man i det minste kunne forvente en høyere kvalitet.