Venstrevridd akademia er et problem

Bare spør deg selv: Hvor mange stikk har du sendt i retning Frp i ellers hyggelig raddislaberas i det siste? Gjør du en ærlig innsats for å sørge for at akademia er åpen for alle, selv om det er mest bekvemt å omgås med meningsfeller? Og vil du være villig til å anerkjenne, lese eller lære om forskning som kan virke krenkende?

Svarene er nok for de fleste studenter henholdsvis mange, nei og nei.

Vi er tross alt ganske enkle mennesker. Å omgi seg med meningsfeller er ganske digg.

Men det er på tide å komme seg ut av den behagelige, rødfargede kokongen studietiden har blitt. Når vi studenter tenker mangfold kan vi ikke bare tenke kjønn, etnisitet og sosial bakgrunn. Vi må tørre å strekke mangfoldstanken litt lengre, og inkludere politiske meningsmotstandere i handlinger og ord - i småpraten rundt lunsjen og i vårt akademiske arbeid.

Løsningen på dette samfunnsproblemet ligger altså hos oss. Og problemet er helt grunnleggende, ifølge tallenes tale:

1. 46 % av forskere vil være «svært/ganske uvillig» til å formidle eventuelle funn «som kan oppfattes som krenkende» i nyhetsmedia, ifølge funn fra Institutt for samfunnsforskning, publisert i 2021. (Kilde: https://www.aftenposten.no/kultur/i/7dgrWB/halvparten-av-samfunnsforskere-stemmer-roedt-sv-eller-mdg-ifoelge-ny-studie)
2. 60 % av forskere innen humanistiske fag, og 54 % av forskere innen samfunnsvitenskap stemte Rødt, SV eller MDG ved stortingsvalget i 2017, også ifølge forskning publisert av samme institutt denne våren. (Kilde: https://www.aftenposten.no/kultur/i/7dgrWB/halvparten-av-samfunnsforskere-stemmer-roedt-sv-eller-mdg-ifoelge-ny-studie)

Forskning skal sikre det demokratiske samfunnet tilgang på fri og uavhengig kunnskap, kunnskap som er helt nødvendig for at det skal kunne bestå.

For å kunne gjøre denne oppgaven best mulig, må akademia ha tiltro blant befolkningen. Og tiltro er ikke noe som kommer rekende på ei fjøl, det er hardt arbeid som må gjøres hver dag.

En av de viktigste ingrediensene i tillit er ganske enkelt gjenkjennelighet. Så enkle er vi mennesker, at vi stoler på folk vi likner både i utseende og verdier. Vi mennesker er sosiale dyr som konstant speiler oss i medmennesker, og bruker disse speilbildene til å avgjøre hvem vi kan vise tillit eller ei.

Dermed trenger vi et akademia som tilbyr gjenkjennbart for alle mulige bakgrunner - etnisk, kjønnsmessig, sosialt, og ikke minst politisk.

Politisk inkludering er mest neglisjert. Hvorfor? Det finnes en allmenn oppfatning blant mange i akademia: “Folk på høyresiden er litt enkle. Det er klart man stemmer på venstresiden når kommer på universitetet og endelig skjønner hvordan ting egentlig funker.”

Det er nettopp denne nedlatende ovenfra-og-ned-holdningen som er problemet. Vi står i fare for at høyresiden i befolkningen får sin tillit til samfunnsforskere gradvis smuldret opp, bare fordi noen av disse forskerne innerst inne avfeier dem som «uopplyste» og fordi disse delene av befolkningen innerst inne ikke kjenner seg igjen i forskereliten.

En innvending vil kanskje være at den ideelle forsker skal heve seg over dette, være nøytral og objektiv og absolutt ikke tilby subjektiv gjenkjennbarhet - kun nøkterne fakta.

Det er mye som tyder på at dette idealet kanskje er mer uoppnåelig enn man skulle tro. Også folk i hvite forskerfrakker har følelser, meninger og verdier som til syvende og sist skinner gjennom i forskningen.

Tviholder man på synet på forskere som nøytrale, mens man egentlig vet at de i realiteten er venstrevridde (ihvertfall innen humaniora og samfunnsvitenskap) - da oppstår det et skummel gap mellom ideal og realitet.

Og i dette gapet kan mistilliten vokse fritt. Kan ikke folk stole på et akademia de ikke kjenner seg igjen i, kan konsekvensene bli katastrofale for demokratiet. Bare se til USA og den gjengse amerikaners politiserte mistillit til forskning under koronapandemien.

Dette er framtiden vi studenter må leve i. Da er det på sin plass at vi tar tak i problemet selv.

Derfor: Ta steget ut av det behagelige, og slå ned på nedsettende kommentarer om folk på høyresiden på samme måte som du slår ned på rasistiske kommentarer.

Livet utenfor den røde kokongen er kanskje ubehagelig, men de langsiktige konsekvensene vil være langt mer ubehagelige.