Heksejakt og avsagde grevlinghoder

Det finnes en lang og rik tradisjon i norsk akademia for heftige, utilslørte krangler. Helt siden grunnleggelsen av Universitetet i Oslo (UiO) i 1813 har det titt og ofte brygget opp til bråk i landets professorkorridorer. Filosofi-professorene Georg Sverdrup og Niels Treschow satte standarden det første året, med en voldsom krangel om ansettelsen av en svensk professor. Siden har det gått slag i slag.

Kaufmann vs. Haaland

I 2007 sa professor og psykolog Geir Kaufmann ved Norges Handelshøyskole (NHH) opp sin stilling med følgende beskjed:

«NHH er et talibanregime, en dogmatisk bibelskole.»

I Bergens Tidende raljerte Kaufmann videre:

«Det er synd at studentene blir herset med i fem år av reaksjonære merkantiløkonomer, og risikerer å komme ut med hjernen banket ned til en hard mørkeblå flatbiff. Norske studenter pumpes fremdeles full av forrykte og farlige teorier.»

Rektor ved NHH, Jan I. Haaland, avviste kritikken. I studentavisen K7 Bulletin hevdet han at NHH har stor takhøyde, men at Kaufmann gikk langt over streken, ved å gi inntrykk av at studentene læres opp til å bli skurker. Kaufmann svarte at rektoratets framstilling i beste tilfelle kunne ses på som et ekstremt tilfelle av freudiansk fornekting. Kaufmann skrev at «det er synd at en så fin og tradisjonsrik institusjon som NHH skal bli degradert til en vulgær bastard i det internasjonale handelshøyskolemiljøet. Det skjer nå.»

Allern vs. Groth

På 1970-tallet var det full strid om hvem som skulle styre Det norske studentersamfund (DNS). Professor i informatikk, Lars Groth, var på de konservatives side, og har ennå ikke glemt det sviende tapet for Rød Front i 1974.

«Det handlet om sjelen til en studentgenerasjon. Vi syntes det var ganske pinlig at folk som baserte seg på diktatoriske bevegelser skulle dominere studentbildet. Vi visste de var gærne, men ikke så gærne», sa professoren til Morgenbladet i august i år.

Rød Fronts Sigurd Allern, nå journalistikkprofessor ved UiO, mente kritikken var helt på trynet og fortsatte krangelen i Morgenbladet:

«Jeg oppfatter det som historisk sutring å komme 30 år etter og klage sin nød over at de konservative ikke dominerte alt».

Ifølge Groth ødela Rød Front DNS.

«Jeg ser på det som skjedde som politisk vandalisme. At Sigurd Allern ennå ikke har tatt det innover seg, forbauser meg ikke», avsluttet Groth.

Malnes vs. Neumann

Statsviterne Raino Malnes og Iver B. Neumann har lenge hatt et anstrengt forhold, og det har til tider gått hett for seg i debatter. I 1996 veiledet Neumann en hovedfagsoppgave som baserte seg på konstruktivistiske teorier. Men statsvitenskapelig institutt og Raino Malnes anså ifølge Neumann kritisk teori som uvitenskapelig, og strøk oppgaven. Senere fikk studenten en pris i Storbritannia for årets beste doktoroppgave.

«Dette viser at miljøet er håpløst akterutseilt», sa Neumann til Universitas.

«Alt som er nytt er ikke bedre. Det er en viktig forskjell på faglig fornyelse og faglig fordummelse», svarte Malnes.

I 2008 kritiserte Neumann instituttet for å være et lite og ekstremt intolerant miljø hvor noen enkeltpersoner kjører sin egen private agenda. Malnes kjente seg ikke igjen.

«Det er alltid trist å høre en bitter manns tale. Men til konspirasjonsteori å være, er denne temmelig platt», avsluttet Malnes til Universitas.

Langeland vs. Slagstad

I 2012 sa Rune Slagstad opp sin stilling ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) etter å ha blitt skjelt ut offentlig av sin professorkollega på Senter for profesjonsstudier (SPS) Nils Rune Langeland. I fagmiljøet på SPS hadde det vært konflikt i mange år. Men da Langeland ble personlig på Facebook ble det for mye. Det toppet seg med at Langeland kalte Slagstad for en «sjarlatan», «gemen kjeltring» og «svin» på nettstedet. Slagstads kone ble også dratt med i utskjellingen.

Etter oppsigelsen langet Langeland også ut mot «kulturmarxistiske sykkelnettverk på Majorstua». Slagstad, som nok følte seg truffet, uttalte til Klassekampen at Langeland flørtet med fascistisk tankegods. Videre beskyldte han Langeland for å opptre som et barn i det offentlige rom – som bruker sterke ord, for deretter klage over urettferdig behandling.

Nedkvitne vs. Bjørgum

Historieprofessor Arnved Nedkvitne fikk i 2009 sparken fra UiO etter flere krasse e-poster til kolleger, i tillegg til å nekte å møte ledelsen. Nedkvitne beskyldte sin selvutnevnte hovedfiende, historieprofessor Jorunn Bjørgum, for å være inkompetent. Aftenpostens Ulf Andenæs tolket Nedkvitne som «en mild og beskjeden mann å se til, som altså forvandlet seg til et huskors og ildsprutende drage når han gikk til sin PC for å slynge e-poster mot kolleger.»

Nedkvitne tok saken til retten. Professor i økonomisk historie, Kristine Bruland, opplevde det som en heksejakt på Nedkvitne. Ledelsen svertet systematisk de ansatte, mente hun. Karakteristikker som «sprø» og «idiot» var helt vanlige. Det var et veldig brutalt miljø, slo Bruland fast, ifølge Uniforum.

I retten sa Nedkvitne at historieprofessor Helge Pharo brukte kallenavnene «Gærningen» og «Pip-pip» om Nedkvitne og en kollega. I Universitas avviste Pharo kritikken som uinteressant. Det samme gjorde lagmannsretten, som frikjente UiO på alle punkter i 2011. Saken ble anket til Høyesterett, men i juni avviste Høyesteretts ankeutvalg å behandle saken.

Historieprofessor vs. grevlinghode

Tidlig på 2000-tallet ble ansatte ved Det humanistiske fakultetet på UiO møtt av et avsagd grevlinghode spikret opp på en kontordør. Døra tilhørte en professor i historie og grevlinghodet en venn av professoren, som ville endre en setning i historieprofessorens nyskrevne bok. Historieprofessoren nektet, og det endte i håndgemeng på kontoret. Morgenen etter hang det blodige dyrehodet på døren.

I ettertid beklaget professoren episoden til alle kolleger, og beroliget alle om at dette ikke var noen stor sak. Det skal nok mer til for å skremme hardbarkede professorer, de er tross alt godt vant til et akademisk miljø.

Kilder: Universitas, Uniforum, Aftenposten, Bergens Tidende, Morgenbladet, Klassekampen, K7 Bulletin, John Peter Collett