Professorer i protest

I en bitende aprilkulde, klokken ni en søndag morgen, møter Universitas tre professorer utenfor Georg Sverdrups hus ved Universitetet i Oslo (UiO). De står og venter med hvite tøyrester, saks og plakater i hendene. Vi har fått være med når Scientists Rebellion skal binde statuene på Blindern for øynene.

– Vi binder statuer for øynene fordi de med makt nekter å se sannheten, sier Marion Grau, professor i teologi ved MF vitenskapelige høyskole.

Verden må åpne øynene

FN la akkurat frem sin oppsummering av den sjette IPCC-rapporten. IPCC er FNs hovedrapport på klimaforskning, som gir oss den nyeste informasjonen om konsekvensene den globale oppvarmingen har på samfunnet. Informasjonen og tonen i rapporten var alarmerende. Den gir verden bare syv år på å klare å nå 1,5 graders målet. I sin tale om rapporten sa FNs generalsekretær António Gueterres at dette måtte være dødsstøtet til oljenæringen. Temperaturen i verden kan komme opp til hele 5.7 grader hvis man ikke gjør drastiske kutt i drivhusgasser. De tre professorene aksjonerte på Blindern denne uken for å informere om denne rapporten, som de mener at verden nekter å åpne øynene for.

– Til tross for de skremmende tallene møtte maktinnehaverne i verden denne rapporten med en knusende ro. Scientist Rebellion er en respons på hvor vanskelig det er å skape endring, til tross for all forskningen vi har, forteller Grau.

Scientists Rebellion startet opp aksjonen «Statuesøndag» den 26. mars 2023. Forskere og akademikere kler statuer opp med bind for øynene, med teksten «Fortell sannheten».

Aksjonen har rammet statuer i store byer i 15 forskjellige land. Havfruen i Danmark, Rembrandt i Nederland og Einstein i Panama er eksempler på statuer som har fått bind over øynene. På Blindern er det Peer Gynt og Ivar Aasen som skal dekkes med hvite bånd og en plakat rundt halsen. Aktivistene har valgt statuer fordi de står rundt om i byen, man kan lett få øye på dem, og de symboliserer ofte mennesker med makt.

Late akademikere?

Aktivistene har tatt med seg en egen fotograf til dagens aksjon, men når bildene tas, snur Cristina Archetti, professor ved UiO ryggen til. Hun forklarer at det er fordi hun er redd for hva kollegaene hennes vil si om engasjementet. De tre professorene er alle utenlandske. Hun opplever at det å engasjere seg for saker og klima er lettere i andre land enn det har i Norge.

– Hvorfor er det ingen andre akademikere her? Vi er alle utenlandske. Nordmenn er redde for å stikke hodet frem.

– Universitetene må ta ansvar

Det er ikke tilfeldig at vi møtes på UiO. For professorene har universiteter et helt eget ansvar når det kommer til håndteringen av klimakrisen. Archetti, som underviser i politisk kommunikasjon og journalistikk mener at universitetet har et særlig ansvar, fordi det er her man skaper morgendagens tanker. For Archetti er den grønne omstillingen mye mer enn bare enkle bærekraftstiltak, det er en hel samfunnsomveltning. Universitetet har et eget ansvar for å spre kunnskap om rapporten, og integrere global oppvarming inn i pensum.

– Universitetet må forstå at dette ikke bare handler om klima. Da kan de peke på ulike bærekraftstiltak, slik som at de oppfordrer akademikere til å ta tog i stedet for fly. Man må ha en pensumreform som inkluderer global oppvarming i alle ledd.

Hun beskriver den grønne omstillingen som et paradigmeskifte. Videre at det krever en helt ny måte å se på samfunnet og politikk på.

– Samfunnet må gå bort i fra idéer om konsumerisme, profitt, konkurranse og individualisme. Man må bry seg mer om livet og hverandre, om hvordan mennesker kan leve sammen med klimaet, vi mennesker kan ikke lenger være sentrum i universet, avslutter Archetti.

Oljebransjens grep

De tre professorene Universitas har snakket med, jobber alle innen humaniora og samfunnsfag. Selv om realfagene har fått mye fokus når det kommer til å løse klimakrisa, mener de at samfunnsfagene er vel så viktige i den grønne omstillingen. Francis Vergunst som er førsteamanuensis i spesialpedagogikk ved UiO, har forsket på hvordan global oppvarming påvirker barns mentale helse.

– Det er viktig at studenter vet at klimakrisen påvirker mental helse og velvære, det gjør det allerede i mange deler av verden. Dette er viktig å få inn i pensum, slik at ungdom vet dette, sier Vergunst.

Hun tror mye har å gjøre med den sterke tilknytningen nordmenn har til oljebransjen. Vergunst nikker anerkjennende til dette, han kjenner seg igjen i observasjonen. Han tror nordmenn har et innviklet forhold til klimadebatten fordi vi er knyttet til oljebransjen på et økonomisk, sosialt og psykologisk plan.

– Norge har en lang historie med oljepenger. Mange har en tilknytning til eller kjenner noen som jobber i bransjen. Det har skapt denne store rikdommen rundt oss. Å slutte med oljen er som å kutte av hånden til den som mater en. Det er kognitiv dissonans.

–Nå må dere handle!

De tre er alle enige om at i Norge er oljeindustrien den største kampsaken i klimadebatten. Grau forteller om en undersøkelse gjort i Bergen som beskriver hvordan klimafornektelsen er aller størst i Norge og andre land som produserer olje. Hun mener at nordmenn har blitt fortalt i alle år at uten oljen hadde man ikke vært så rike, og uten oljen ville vi ikke hatt velferdsgodene vi har eller likestilling. Men dette stemmer ikke, land rundt oss har de samme velferdsgodene uten en slik naturressurs.

– Det er bare en to timers kjøretur over grensen til et land som har de samme velferdsgodene uten oljepenger, sier Grau.

Vi beveger oss bort mot Ivar Aasen-statuen ved det humanistiske fakultetet. Han får også bind foran øynene og en plakat rundt halsen. «Ikke gå blindt inn i framtiden» står det på den. Grau poserer med en gammel megafon foran Aasen, og roper han lattermildt inn i øret «Nå må dere handle!». Forrige uke var aktivistene i Wigelandsparken, og de har ennå ikke bestemt seg for hvor det bærer neste søndag. Men en ting kan vi vite sikkert, og det er at de rebelske forskerne ikke vil gi seg med det første.