Musikk:
Fulltreffer fra Fucales
Med flere kritikerroste EP-er under beltet utgir nå Fucales sitt første album, Airhead. Med dette fortsetter bandet å skille seg ut i landskapet av unge norske alternative artister.
Det er i utgangspunktet nærliggende å tenke seg Airhead som alternativ rock, men Fucales er ikke et band som uten videre lar seg sette i bås. Det unge bergensbandet er ikke redd for å eksperimentere, samtidig som de fleste av sangene på albumet står i spagat mellom en kombinasjon av sjangre som indie, shoegaze, pop, støyrock, punkrock og jazz.
Strukturen i sangene er til tross for en viss utforutsigbarhet, samtidig karakterisert av mer enkle og melodiske vers, før lydbildet ekspanderes og blir hardere i refrengene. I tillegg synger Fucales’ tre vokalister (!) både på norsk og engelsk.
«Draumsand» er én av to sanger på norsk. Her får bandmedlemmenes bergensdialekt, norske uttrykk og fantasifulle språklige bilder skinne. Som tittelen hentyder er det noe drømmende ved denne låta, med blåsere som gir sangen et jazzete preg. Det at hele tre av fire bandmedlemmer bidrar på vokal skaper dynamikk i flere av sangene, og i albumet generelt. Det er tre distinkte stemmer, men samtidig er stemmebruken til alle tre preget av en slags ironisk resignasjon, som kontrasterer det sinte i støyrock-elementene.
«Hot Girl Summer» er sangen som treffer meg minst på Airhead, men den setter sitt preg på albumet ved å være det lengste sporet. Den har både lekenhet, mystikk og noe klagende ved seg på en punkrockete måte.
Spennet av stemninger og uttrykk gjør det lett å høre hele albumet gjennom – igjen og igjen.
Det samme finner vi igjen i senere spor, som «You Got Ink». Denne skiller seg ut ved å ha en konkret tekst som er mulig å gripe tak i. For om det er noe jeg har å utsette på albumet er det at tekstene føles som et slags abstrakt påheng på, framfor en naturlig del av sangene. Det gjør at jeg som lytter ikke tar helt innover meg hva Fucales synger om.
Dette skyldes delvis de store og varierte lydbildene som kjennetegner Airhead gjennomgående. Alt fra synth, trompet, trommer, bass og elgitar krever mye oppmerksomhet, og det er kanskje ikke så farlig at tekstene ikke når meg. Bandets styrke ligger derimot i det stemningsbyggende. Som i «The New Way of Existing», med sitt insisterende uttrykk og repetitive, suggererende struktur. Eller min favoritt på albumet, den mer melodiske og varme, men likevel ambivalente «Golden Star». «Ibsen/Strapping in the Collar on My Neck» har på sin side en underfundig humor, illustrert med tekstlinjen: «I wish Ibsen could come/talk some sense into me». Spennet av stemninger og uttrykk gjør det lett å høre hele albumet gjennom – igjen og igjen. Samtidig ligger det en utfordring i at sangene ikke er renskårne, men prøver på så mye på én gang.
Fucales’ energi er særegen og utforskende, men likevel klassisk ungt bergensbasert rockeband. Den vellykkede bredden i Airwave viser at Fucales har full kontroll idet de sparker fra seg med både sjarm og selvsikkerhet.