– Gressørken

«Skru av robotgressklipperen. La gresset gro, og gi plass til blomster, bier og trær». Det skriver student ved Universitetet i Oslo (UiO) Bo Stoknes i et leserinnlegg til Universitas 27. april. Stoknes argumenterer for å benytte flere av UiOs grøntområder til å la det vokse vilt og mangfoldig.

Med det blotte øye og i vårens rus kan UiOs grønne flater av gressplen virke som det grønne paradis. Men er det så lett?

– Jeg vil begynne der at vi er i en naturkrise, sier Christian Steel. Han er biolog og generalsekretær for miljøvernorganiasasjonen Sabima.

Universitas har dratt ham med til Fysikkbakken ved UiO, sammen med landskapsarkitekt og universitetslektor Silje Kolltveit, for å diskutere naturen på Blindern. Steel beskriver et biologisk mangfold som stadig svekkes.

Økosystemer som blir dårligere fordi arter minker og forsvinner. Ti prosent av den globale økonomien går tapt som følge av forringet natur, ifølge en rapport fra Naturpanelet.

– Naturkrisen er også et problem for økonomien vår, fortsetter han.

Pollinerende insekter er blant annet viktige for matproduksjon.

– Det er jo livsgrunnlaget vårt, tilføyer Kolltveit.

Før jul ble «alle verdens land» – de som har skrevet under på FNs erklæring om biomangfold – enige om en naturavtale. Et av målene er at 30 prosent av klodens areal skal være under bevaring eller vern innen 2030.

Mindre strigla, mer vilt

Steel tror UiO har mulighet til å sikte høyere enn 30 prosent. Han ser seg rundt på gressplenene som dekker Fysikkbakken.

– Dette er jo forringet natur, sier han før han maler et bilde av hva som kunne vært her.

– La oss si at du har et belte av blomstereng i ytterkanten, og kanskje en stripe gjennom, forklarer Steel mens han peker oppover gressbakkene utenfor fysikkbygget.

Steel mener også det er viktig å bevare noe plen for soling og lesing. Ifølge Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) har vi omtrent en million dekar gressplen i Norge. Men den grønne flekken i hagen har minst mangfold, krever mest arbeid og forbruker mest drivstoff. Så trenger vi så mye plen?

Kolltveit mener at de kortkuttede gressmattene er en trend som er i ferd med å snu.

– Jeg tror man må snu den tanken om at alt skal se så ordentlig og strigla ut, sier hun, og forteller videre at den striglede estetikken har vært et uttrykk for velstand.

– Det må bli et annet estetisk syn på det. En blomstereng er veldig fin, men den er kanskje ikke like fin hele året. Man må forstå kvaliteten av at alt ikke ser så ordentlig ut hele tiden, sier Kolltveit.

Blomsterlaboratorium

En trikke- og busstur unna UiO ligger Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO). Her jobber førsteklassingene ved landskapsarkitektur – som Kolltveit underviser for med et prosjekt om blomsterenger. De forskjellige studentgruppene skal teste ulike måter å etablere blomstereng.

Rundt og mellom mursteinsbygget ved Kubaparken står førsteårsstudenter ved landskapsarkitektur med spadene parate. Det skal spas jord og plantes blomster. Vi får et jordfylt håndtrykk av to studenter.

– Dette er et laboratorium for å se hva som fungerer, sier Angelsen.

Blomsterenger er en langtekkelig prosess. Jord må skiftes ut, og hva og hvordan man planter har mye å si. Prosjektet har også en estetisk verdi for studentenes omgivelser.

– Vi får oppgradert plassen her litt. Det synes jeg er veldig fint, sier medstudent Lars Sørgjerd.

Han påpeker også at trendene allerede er i sving når det gjelder landskapsarkitektur og bymiljø. Rette, korte plener, som pleide å være status quo, er ikke like mye i fokus lenger i fagmiljøet. Angelsen og Sørgjerd forteller at med en gang blomsterengen er etablert, er den enklere å vedlikeholde enn en gressplen.

– Blomsterenga må klippes en gang på høsten og kanskje lukes en gang i året. Samtidig har den mye større gevinst for insekter og fugler, sier Angelsen.

– Kan UiO lære litt av dere?

– Hvis folk kan se mot dette prosjektet og se at det funker, så er det jo veldig fint, sier Sørgjerd.

Gressørken

Tilbake på UiO fortsetter turen gjennom Fysikkbygningen og oppover mot Øvre Blindern.

– Det er gressørken her òg, sier Christian Steel mens han retter blikket mot gresset utenfor Villa Eika.

Han undrer seg over om det er mange som sitter akkurat her for å nyte sola. Han drømmer tilbake til Blindern for 200 år siden: Ute på landet, fullt av den floraen Osloområdet hadde å by på før menneskene tok over.

– Litt sånn som på Hovedøya i dag?

– Ja, absolutt. Fantastisk blomster- og insektsliv, sier Steel.

Silje Kolltveit nikker, men understreker at ikke alt behøver å være nektargull og blomsterenger.

– På steder med mer trær og skygge hvor blomsterengene ikke trives så godt, kan man for eksempel opprette variert underskogsvegetasjon, forteller hun og peker på de trærne som allerede er på plass.

En slags miniskog utenfor Villa Eika ville vært bra for fuglelivet, tilføyer Steel.

Både biologen og landskapsarkitekten er enige om at UiO kan stå frem som et eksempel for flere, dersom de gjør mer for å sikre biomangfold.

– Hvis det er et sted man burde ha kunnskap til å gjøre det, og kunnskap til å forstå at man må gjøre det, så må det være her, mener Steel.

Han påpeker også at mange som skal videre ut i andre bransjer vil kunne støte på spørsmål om hva man skal gjøre med et areal knyttet til arbeidsplassen. Da er det fint å ha med seg minner om vill vekst fra studietida, tror han.

– Kanskje noen vil si: «Å, jeg husker de fine blomsterengene på Blindern»?

– Nettopp! utbryter Steel.

Både han og Kolltveit er enige om at Blindern generelt er et fint campus å vandre rundt på.

– Det er et nydelig arkitektonisk område. Men det bærer preg av lite variasjon i vegetasjonsbruken, sier Kolltveit.

Jobber med saken

Mette Halskov Hansen er viserektor for klima, miljø og tverrfaglighet ved UiO. Hun er enig i det Kolltveit og Steel sier om at det trengs flere områder som tilrettelegger for bio- og artsmangfold.

– Det er viktig at vi gjør noe på UiO. Vi kan sikkert også gjøre mer, sier hun over telefon til Universitas.

Hansen mener likevel at noen gressplener må bestå, noe hun tror studentene setter pris på. Likevel jobber de for at flere områder skal få større biomangfold og gro friere.

– Det ligger helt klart i vår tiltaksplan. Hun forteller også at eiendomsavdelingen i noen år allerede har jobbet med nettopp dette.

Hansen kan ikke si noe om hvilke konkrete tiltak som er på plass for å få til flere områder med biomangfold, men henviser til Ane Guldahl, som er parksjef ved UiO. Guldahl er imidlertid på ferie.

Vi får opplyst at UiO ikke har mulighet til å svare på de konkrete planene før hun er tilbake. I en epost skriver eiendomsavdelingen at UiO har som mål at «utearealene og bygningsmassen skal forvaltes på en måte som tar hensyn til miljø og biologisk mangfold».

«Vi arbeider kontinuerlig med å utvikle grøntarealer på campus ved bruk av stedegnede arter, blomsterenger og gjennom bevaring av geologisk viktige lokaliteter. I dette arbeidet er det mange forhold og hensyn som vurderes, blant annet at flere av grøntanleggene har status som vernede eller fredede kulturminner», skriver UiO.

Dette forplikter UiO seg til i bærekraftsstrategien. I tiltaksplanen er det derimot få konkrete planer å skimte. Tiltaksplanen som regulerer dette er for tiden til sin årlige revidering, tilføyer de.

Mette Halskov Hansen forteller at hun selv foretrekker en fargerik og vill hagestil.

– Det ville vært fint for meg personlig hvis UiO så litt villere ut, men det er ikke kun opp til meg, avslutter hun.

Mette Halskov Hansen og Ane Guldahl har også svart på Bo Stoknes’ innlegg i et eget leserinnlegg til Universitas. Det kan du lese her.