Ærlig og nært om en viktig historie

Wakati er en soloforestilling av den 24 år gamle, norsk-kenyanske danseren Shelmith Øseth. Wakati betyr «tid» på swahili. Forestillingen handler om hvordan fortid, nåtid og fremtid påvirker utviklingen av en kultur og livet til et menneske. Øseth har selv immigrert fra Kenya til Norge og står med bena i to kulturer. I Wakati har hun undersøkt hvordan hun kan overføre erfaringene sine til dans. 

Vi lister oss opp trappa inne på Nordic Black Theatre og kommer inn i et lokale som ser ut som, med litt fantasi, en mindre og enklere versjon av Nationaltheateret. Det er lysekrone i taket, balkong som smykker seg rundt veggene og fine stoler rundt bordene plassert rundt i lokalet. Den lille scenen foran helt foran er varsomt belyst med varmt, gult lys fra sidene. 

Til høyre på den lille scenen sitter gitaristen Stephan Meidell bak et lite miksebord. Shelmith Øseth kommer inn og steller seg midt på. Hun har bare på seg en svart olabukse mens det lange håret hennes, flettet i rastafletter, dekker den bare overkroppen. Rolig hører vi stemmen hennes som er spilt inn på forhånd si enkeltord over høyttalerne. Samtidig begynner Øseth å vri armene sine rundt hodet, snu seg og vri dem rundt igjen, som om hun leter etter noe bak ryggen eller som om hun prøver å dra ansiktet sitt vekk. Hun bøyer seg ned, graver, vrir og strekker på armene, reiser seg opp og vender armene rundt ryggen og hodet igjen. 

Etterhvert som Øseth danser, bygger musikken seg opp. Den følger Øseths intensitet sømløst. Øseth bøyer seg ned og bølger overkroppen i ulike retninger. Det er vanskelig å beskrive alle mønstrene i kroppen hennes, men det jeg kan si er at alt skjer i en flyt. Kroppen hennes er imponerende sterk og tydelig i alle bevegelser den vil fortelle. Ettersom bevegelsene vokser, gjenspeiler Øseth intensiteten med åpne, men kjempende uttrykk i ansiktet. Hun vender seg ut mot publikum, strekker ut armer og ben vekselvis, som om hun prøver å komme ut av noe eller la noe komme ut av kroppen. 

Selv om Øseths bevegelser er nydelige, er det likevel tilstedeværelsen hennes på scenen jeg legger merke til. Allerede fra begynnelsen av utstråler hun en egen trygghet og et nærvær som fanger oppmerksomheten min. Det er som om hele henne vet at det er dette hun er ment til å gjøre, og den tidløse roen hennes tar meg inn i hennes verden. Når jeg ser rundt meg i publikum, ser jeg at alle følger med like intenst. 

Øseth stopper opp, ser på publikum som alle sitter oppslukt. Hun begynner å gjøre gester med hendene. Bevegelsene er intrikate, små og tydelige på samme tid, som om hver gest er et viktig ord. Ansiktsutrykket hennes følger historien hendene hennes forteller. Når hun bøyer seg ned og ansiktet ikke synes, er hendene like uttrykksfulle. Hun strekker dem frem og griper etter noe mot publikum. Musikken bygger seg opp på nytt og Øseth danser videre. Til slutt avslutter forestillingen med at hun sitter på gulvet og hører på at Stephan Meidell spiller mer og mer intenst fra gitaren mens lyset dempes. 

I motsetning til mye annen samtidskunst som prøver å pakke inn tilværelsens meningsløshet i ironi, synes jeg Wakati er en meningsfull, tilstedeværende og vakker danseforestilling med en viktig historie. Nesten uten ord formidler Øseth stykket på en nær måte som er lett å følge. Nå kan det hende noen tenker at abstrakt samtidsdans er vanskelig å forstå uansett, men i denne forestillingen synes jeg Øseths tilstedeværelse på scenen og samspill med musikken og rommet gjør dansen meningsfull. Stykket kler den intime scenen på Nordic Black Theatre. Uttrykket blir ærlig og nært. For meg fyller Øseth de 45 minuttene forestillingen varer med mening. Hvis det er noe samtidsdans jeg ville anbefalt å gå og se, uavhengig av interesse for dans, er dette et av de stykkene.