Et skritt i hvilken retning?

Abortdebatten har stått som et sårt tema i norsk politikk i lang tid. Det har vært sentralt for ultimatum og regjeringskonflikter, og som resultat har abortloven knapt blitt rørt siden 1978.

Nå, 50 år senere, ligger et nytt forslag foran Stortinget. Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) la frem forslaget om ny abortlov på fredag, med det som omtales som ‘radikale’ endringer. Abortgrensen foreslås utvidet fra 12. til 18. svangerskapsuke og gravide får tilbake retten til å redusere antall fostre i flerlinggraviditet. Det dukes altså for historieskriving. Men hva skal man egentlig heie på når spillet er rigget?

I realiteten endrer ikke forslaget noe særlig annet enn at gravide først må gå gjennom en nemnd for å avslutte graviditeten etter uke 18, for det er ingen grunn til å tro at antall aborter vil øke. Statistikken viser nemlig at nesten ingen gravide aborterer etter uke ni, og dessuten innvilger abortnemndene senabort til nesten alle som ønsker det. Selv den radikale fosterreduksjonen ble innvilget av nemndene i samtlige tilfeller av gravide som ønsket det. Viktig er det uansett, og ikke uten nytte. Det er viktig at gravide får sine rettigheter ned på papir, men det nye forslaget er nok mer en formalisering enn praksisendring.

Likevel roper KrF varsko. «Jeg er dypt opprørt over at Arbeiderpartiet foreslår å svekke rettsvernet til det ufødte liv», uttaler Ida Lindtveit Røse (KrF) til NTB. Det fyres opp til storm for ingenting, samtidig som venstresiden jubler og hyller forslaget som et stort gjennomslag i kvinnekampen. Debatten om utvidelse av abortgrense og fosterreduksjon tar oppmerksomheten vår fra det som virkelig er radikalt: nemlig at dette lovforslaget går et skritt frem, i fare for å ta to tilbake.

Medisinske tilstander hos fosteret skal som hovedsak ikke lenger gi en direkte adgang til å innvilge abort. Dette er «av hensyn til forbudet mot diskriminering av personer med funksjonsnedsettelse», slik det står i proposisjonen. Den nye ordlyden har en dyster undertone. Den kan nemlig gi inntrykket av at å abortere et foster på grunn av medisinske tilstander som hovedsak er diskriminering, noe også leder i Kvinnefronten Cathrine Linn Kristiansen, argumenterte til Klassekampen denne helgen. 

Det er formuleringer som leker med prinsippene bak abortloven. Dette er en lov som skal ivareta «hensynet både til den gravides rettigheter og til samfunnets behov for å verne om det ufødte liv», slik som det står i proposisjonen. Når det settes spørsmålstegn nettopp ved den gravides evne og motivasjon til å velge, svekkes disse rettighetene til fordel for fosteret. 

Det har dessuten blitt introdusert et nytt begrep i denne lovteksten: «respekten for det ufødte liv». Begrepet er nok knapt nytt i diskursen rundt selvbestemt abort, men det har for første gang fått plass i selve loven. Det fremstår som et kompromiss, et forsøk på å appellere til de konservative, som til gjengjeld snakker høyt om alt annet i stedet. For gravide sender det i stedet et sterkt budskap om at de ikke lenger står i sentrum for denne loven, men i stedet side om side med konflikten de selv skal ta avgjørelse om. Og nok en byrde plasseres på deres skuldre til fordel for politisk godtgjøring.

Regjeringen er splittet. Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) uttrykt et ønske om at alle Senterpartiets stortingsrepresentanter skal stemme i tråd med partiprogrammet, som med andre ord betyr å stemme for å beholde dagens abortgrense. Det er forventet at Ap sammen med Rødt, SV, MDG og Venstre skal stemme for, men partiene får ikke flertall på egenhånd. Forslaget ligger dermed i de borgelige partienes hender – nærmere bestemt de enkelte representantene som får lov av partiene til å stemme fritt.

Tross mangelen på et selvsagt flertall, er det ingen grunn til å tro at forslaget ikke går gjennom på Stortinget, det både på godt og vondt. Vi har nok ikke noe annet valg enn å slå oss sammen med venstresiden og juble for det, men det blir med høye skuldre. Vi må passe oss. Hvis vi beveger oss i samme retning som visse andre europeiske land, er det ikke selvsagt at denne loven setter kvinnen først.