Enklere enn en bolleoppskrift

Googler man «abortopplevelse» i dag, lyser overskriftene: «[...] En dag i helvete» og «Jeg visste at det kom til å bli jævlig, men ikke så ille» mot deg.

Første gang Maiken Sætran Lium skulle ta abort var hun ikke redd for at det kom til å bli psykisk vanskelig, men antok at det kom til å bli smertefullt. 

– Jeg tror forventningene var formet av samfunnets fremstilling av abort som noe farlig, vondt og privat, sier hun.

Universitas møter henne på en brun nabolagspub på Tøyen. Maiken jobber som jurist og på fritiden er hun aktiv i kvinnefronten. Hun er opptatt av å kunne snakke om abort som en helt vanlig, kvinnelig erfaring. Da er det viktig at også de uproblematiske historiene blir fortalt. 

– Et kompromiss

Første gang Maiken fant ut at hun var gravid hadde hun vært kvalm i et par uker før hun tok en graviditetstest på jobb. Da den var positiv, ringte hun Ullevål med en gang. Etter litt telefonkø fikk hun snakke med en sykepleier på gynekologisk poliklinikk, og fikk time en uke senere. Maiken minnes en uke med kvalme og et ønske om å få det overstått.

– Det føltes mest prekært å avslutte graviditeten den første gangen. De andre gangene har jeg vært litt mer chill på det, sier hun. 

Uka etter møtte hun opp på Ullevål. Der fikk hun utdelt to skjemaer: ett skjema for helseopplysninger, og en begjæring om svangerskapsavbrudd. Alle kvinner som skal ta abort i Norge må signere en slik begjæring. 

– Det føles litt som et kompromiss: du kan få abort, men først må du gjennom en omstendelig prosess, sier hun. 

Etter fem minutter på venterommet ble Maiken hentet av en sykepleier for å ta ultralyd. 

– Mens man ligger der med beina spredt blir man spurt om samtykke til å ta klamydiatest. Første gang ble jeg litt overrumplet, det opplevdes som noe jeg bare skulle nikke og samtykke til. Jeg var jo ikke der for å sjekke meg, hadde det vært problemet kunne jeg bare tatt en test. 

Så ble hun hentet inn på et annet rom der hun skulle få den første tabletten i medisinsk abort. Etter flere aborter er Maiken godt kjent med prosessen. Likevel går de ansatte på poliklinikken like grundig gjennom prosedyren hver gang. 

– De ansatte gjør jo bare jobben sin, men jeg opplever det som noe umyndiggjørende at de må gå gjennom steg for steg til tross for at jeg sier at jeg har gjort det før. 

– Det er jo ikke komplisert. Å ta abort er lettere enn å følge en bolleoppskrift, legger hun til.

Abort ved middagsbordet

I Norge er abort relativt vanlig. Ifølge FHI ble det gjennomført nesten tretten tusen aborter i fjor. Åtte av ti ble utført før uke ni i svangerskapet, og ni av ti aborter ble utført medikamentelt. Abortspørsmålet er stadig et tema i den offentlige debatten, og omtales ofte som et etisk spørsmål og vanskelig valg. Ifølge regjeringens abortutvalg kan slik omtale bidra til «kulturell skambeleggelse og sosial kontroll». 

– Abort burde være noe man kan snakke om rundt middagsbordet på lik linje med andre ting, sier Tine Sande. 

Hun er seksjonsleder på gynekologisk poliklinikk på Ullevål sykehus og møter daglig kvinner som skal ta abort. Sande er kledd i hvitt arbeidstøy og sitter på et lyst kontor innerst i poliklinikken. På veggen bak henne henger hyller med informasjonsskriv og i vinduskarmen står det to plastbokser med sølvinnpakkede medisiner. Her tar omtrent femti kvinner i uka pillen som setter i gang medisinsk abort.

Sande forteller at abort fortsatt oppleves skamfult for mange, og håper at abortsamtalen på sikt vil bli helt normalisert. Hun understreker at møtet med helsevesenet ikke skal bidra til stigmatisering, og at de ansatte på poliklinikken ofte snakker om hvordan de best mulig kan møte og trygge pasientene.

– Vi vil at de som kommer til oss ikke skal føle på skam, men oppleve at vi gir dem god pasientbehandling, sier hun. 

Sande forklarer at målet med å tilby for eksempel testing av kjønnssykdommer, er å gi kvinnene mulighet til å sjekke seg uten å måtte gå til fastlegen, og kun skal fungere som et gratis tilleggstilbud til selve prosedyren. 

– Det er ikke noe vi forventer eller pålegger og det er absolutt ikke intensjonen at det skal oppleves stigmatiserende. 

Gravid tross prevensjon

Kondom, kobberspiral, hormonspiral, p-piller, p-plaster, p-ring eller p-stav: Det finnes en lang rekke med prevensjonsmidler kvinner kan benytte seg av i dag. På poliklinikken forteller Tine Sande at alle som kommer for å ta abort blir spurt om de bruker prevansjon og om de har behov for ny resept. Både for å kartlegge om prevensjon fungerer, og for å bistå kvinner i å finne en type som funker for dem. 

– Vi ønsker jo ikke at abort skal være en nødløsning for prevensjon. Ikke på grunn av ressurser, men for at kvinner skal slippe å gå gjennom noe som er ubehagelig for dem, sier seksjonslederen. 

Selv bruker Maiken minipille. En type prevensjon som må tas på samme tidspunkt hver dag for å ha optimal effekt.

– Hvordan oppleves det å bli gravid til tross for å bruke prevensjon? 

– Jeg bruker en mindre sikker prevensjon. Av og til glemmer jeg det. Man kan jo glemme det en dag og ikke bli gravid, men så kan man jo også glemme det en annen og bli gravid, sier hun. 

– Er det noen grunn til at du ikke vil bruke en sikrere prevensjon?

– Minipille er lett tilgjengelig, også fungerer det stort sett. Jeg føler ikke behovet for noe annet, sier Maiken. 

Når vi snakker om hvordan Maiken blir møtt av dem rundt seg, sier hun at venner av og til spør når hun skal begynne med spiral.

– Det er jo en naturlig reaksjon det. Hvertfall i konteksten av et samfunn som tenker at målet er færrest mulig aborter. 

– Skiller seg ikke fra annen helsehjelp

Mens stamgjestene på nabolagspuben prater i bakgrunnen, snakker Maiken lett og ledig om noe ikke alle snakker så høyt om. 

– Etter å ha satt stikkpillene går det noen timer før jeg begynner å blø. Hvis jeg har hatt andre avtaler den dagen har jeg tatt på flere bind, og fortsatt hverdagen min som vanlig, sier hun.

Hun er vant til å dele åpent om egne erfaringer og tror det bidrar til at de andre i vennegjengen ikke lenger anser abort som kun en vanskelig prosess. I dag opplever hun at fremstillingen av abort som noe mystisk og privat gjør at folk derfor ikke vet hvordan de skal snakke om det. 

– De kvinnene som trenger en abort, kommer til å ta en abort. Skal de føle på stigma, stress og frykt for smerte, eller skal de ta abort som om det var annen helsehjelp? spør hun retorisk.

– Hvordan reagerer folk når du forteller at du har tatt flere aborter?

– Det er såpass innarbeidet i oss at abort skal være vondt, vanskelig og privat, at også de som er for abort kan bli overrasket over måten jeg prater om det på, og hvor enkelt det har vært for meg. Jeg tror det er en oppfatning om at abort skiller seg fra helsehjelp forøvrig, sier hun og legger til:

– Også blant dem som er for utvidelse av abortloven. 

Stemmer over gammel lov

For norske kvinner kom retten til abort med abortloven i 1976. To år senere ble også retten til selvbestemt abort lovfestet. Siden da har loven stort sett vært uendret. Den 3. desember skal et nytt lovforslag stemmes over på Stortinget. Der foreslås det blant annet å utvide selvbestemmelsesretten fra uke tolv til uke atten i svangerskapet. I dag må kvinner som ønsker abort etter uke tolv begjære svangerskapsbrudd til en nemnd. Det betyr at to leger avgjør om kvinnen får ta abort eller ikke. I 2022 fikk over 97 prosent av kvinner godkjent søknaden sin. 

Første gang Maiken ble gravid var hun usikker på om hun var over tolv uker på vei. 

– Det var litt stress, og selv om jeg visste at de aller fleste får ja i nemnd, er det en umyndiggjørende prosess som ingen vil gjennom, sier hun og tilføyer:

– De aller fleste tar jo abort før uke tolv. 

Maiken mener at utvidelsen av selvbestemmelse er et steg i riktig retning, men aller helst vil hun at nemnd skal avvikles helt. 

– Det betyr jo fortsatt at det skal settes en grense ved kvinners selvbestemmelse.