Livets heftighet i en håndfull toner

Entusiasmen for fenomenet ABBA virker umulig å ødelegge. Smått underlig er det i så måte at gruppa knapt har holdt en reunion-konsert, for ikke å snakke om turné, siden de gikk fra hverandre for over førti år siden. 

Dette har skapt et sterkt utilfredsstilt behov for å se dem live, og har fått sitt kanskje mest perverse utfall i byggingen av en egen konsertarena i London, hvor sangene fremføres av virtuelle avatarer som viser gruppa på scenen slik den så ut i 1979. Billettprisen? Mellom 1300 og 2500 kroner.

Hvor forfriskende er det ikke da at man kan høre et lokalt, ukjent coverband og ha – jeg nekter å tro noe annet – en bedre konsertopplevelse. For skarve hundre kroner ble det holdt akkurat en slik konsert på SALT, med det noe rare navnet ABBA - 1 Billion - 100 shows. Et navn som spiller på at ABBA i år 2000 fikk tilbud om å holde hundre konserter for én milliard dollar – som de avslo (sic!).

Kunne det bli noe annet enn en suksess? Selvsagt ikke — men ikke bare fordi ABBAs musikk aldri slår feil. Det er noe merkelig, jordnært og ikke minst fantastisk gøy med en mengde unge menn som spiller ABBA uironisk – og eier det. 

En opptreden som kanskje mer er et show enn en konsert, hvor det er rom for å gjøre feil, hvor musikerne kan leke og kose seg, og ta seg selv like uhøytidelig som publikumet. Et publikum som på sin side danser, synger, roper og kliner uten det minste tilløp til sjenanse. 

Slager på slager – vi har alle hørt dem før – fikk den allerede skyhøye stemningen til å monne mer, og mer, og mer, hele veien frem til siste låt, den vemodige “The Winner Takes it All”. At de spilte ikke bare ett, men to encores sier vel sitt. 

Er det noe å pirke på? Var det noe som tilsølte lydbildet? I desillusjonerte øyeblikk kunne man legge merke til at lydkvaliteten ikke var den beste, og at fraværet av de kvinnelige vokalene ble litt for tydelig, til tross for at hovedvokalist Johan Hveem Maurud gjorde en betraktelig bedre jobb enn Pierce Brosnan – for å si det sånn. 

Nei, det er sjelden dumt å gjøre en cover-konsert på en litt annerledes måte. Bandet brydde seg ikke om å herme etter albumversjonene, uten at det gjorde sangene ugjenkjennelige: Den enkle, men svært effektive kombinasjonen av forventningsfulle, melankolske vers og lysende, forløsende refrenger, kom frem på nydelig vis. Dessuten var det en god ting at konserten virket noe uforberedt og impulsiv. Dette handlet kun om å ha det gøy. Intet mer, intet mindre. 

Etter konserten måtte jeg oppriktig spørre meg selv hvorfor vi er så villige til å betale to-tre tusen kroner for å se alle disse halvt levende musikerne (eller avatarene) som pusher 90 holde det som strengt tatt er generiske, middelmådige konserter, når man kan oppleve ti ganger så energiske cover-konserter, fulle av liv og spontanitet, så å si gratis. 

For å si det på en annen måte: At entusiasmen rundt ABBA-fenomenet er umulig å ødelegge, også blant de unge, er en påstand som bare ble enda mer befestet denne kvelden.