Stillhet i en urolig verden

I tilfelle jeg spaserer inn på en kirkegård, synes jeg at det henger som et imperativ over meg at; vær stille, her hviler de døde. Litt ironisk, kanskje. Det var vel ikke egentlig noe dødt menneske som fant på den regelen. Og det var vel ikke heller av hensyn til de døde at man fant den på, men snarere av hensyn til oss selv og vår egen sorg. 

Samtidig er det ikke så altfor ille at det råder en slik ro over kirkegården. Dermed blir den et rom i samfunnet hvor man kan finne en helt unik stillhet. Og ikke bare en stillhet i lydlig forstand, men også rent kroppslig. Du skal bevege deg behersket og i et sakte tempo gjennom kirkegården. Du må snakke lavmælt om saker som passer seg; om minnet av vedkommende under gravsteinen, eller litt mer universelt om at du synes tiden går for fort, og hvordan vi må huske å gi Livet litt oppmerksomhet av og til. Alt i alt skal det ligge en sentimentalitet over adferden din. 

Stillhet på biblioteket

Tradisjonelt har jeg tenkt at det samme gjelder på biblioteket. Her er det forøvrig ikke de dødes stillhet du skal respektere. Når de på gravlunden ligger stive og ubevegelige noen meter under bakken, sitter de nå og konsentrerer seg om noe de anser som et veldig viktig og anstrengende arbeid. Hvis du da for eksempel hoster for mye, får du også gjerne beskjed om å oppføre deg i tråd med det som må ligge til rette for at dette høytliggende arbeidet kan gjennomføres. 

– Men stillheten på biblioteket er bare en trope. Det er en historisk tradisjon, men ikke en realitet. Deichmann, for eksempel, er internasjonalt det mest vellykkede, det mest besøkte og på alle vis det mest moderne folkebiblioteket, og det er alt annet enn stille. Det er med dette formålet man bygger biblioteket i dag. Det stille biblioteket er mer et museum.

Aslak Sira Myhre er nasjonalbibliotekar. Ifølge ham har biblioteket historisk vært preget av en ufrivillig, autoritativ stillhet, gjennom pekefingeren til en lærer eller en bibliotekar. Etter andre verdenskrig kommer et lovfestet krav om et folkebibliotek i hver kommune, og Myhre sier at det først er da man begynner å skape det inkluderende biblioteket. 

– Da jeg begynte som nasjonalbibliotekar så var det stille her. Det vi dermed gjorde for å få bråk på nasjonalbiblioteket, slik at folk skulle føle seg velkomne, var å isolere stillheten istedenfor å isolere lyden. 

– Kan det tolkes som at man bygger ned stillheten til fordel for et mer sosialt bibliotek?

– Du kan si at vi har bygd ned stillheten for at biblioteket skal fylle samfunnsoppdraget sitt. Folkebibliotekene i alle norske kommuner skal først og fremst være et tilbud til alle innbyggerne. Vi skal oppdra unge til å bli kildekritiske lesere, til å søke kultur og dannelse. Dette oppdraget har ikke endret seg. Forskjellen er bare at på 70-tallet så gjorde ikke biblioteket jobben sin like godt som i dag: den gangen brukte ca 25 prosent av befolkningen biblioteket, mot 50 prosent i dag. 

Stillhet i bevegelse 

Dessuten kan det tenkes at stillheten på biblioteket er noe ganske likegyldig for de fleste uansett. Går du inn i et av bibliotekenes fremdeles stille rom – hvor man, som Myhre sier, har valgt å «isolere stillheten» – så vil du plutselig legge merke til at det bare er et fåtall som egentlig lytter til den. Forøvrig er hodetelefonene på som om ikke stillheten hadde noen egenverdi lenger. «Verden blir noe vi må beskytte oss mot, med støydempende hodetelefoner» skrev Grete Brochmann i Morgenbladet for litt siden. 

– Jeg tror at det som endrer seg er fart og tempo. Og jeg mener ikke at internettet i seg selv er det grunnleggende problemet, sier Myhre. 

Når internettet kombineres med smarttelefoner og sosiale medier, mener Myhre at vi får en tilknytning som øker eksponensielt med den teknologiske utviklingen av disse tingene; en tilknytning til hverandre, kapitalismen, markedet, produkter og informasjon kontinuerlig. 

– Det tror jeg gjør oss stressa. Teknologien gjør at rammebetingelsene endrer seg fortere enn vi klarer å tilpasse oss. 

Stillhet i arbeid

Om det nå var et voksende behov for stillhet, så måtte det komme av at man ikke lenger visste hvor man skulle lete etter den. Antagelig svinner stillheten hen i et samfunn og en produksjonsmåte hvor alt handler om sluttføringen og ferdigstillelsen av et evig produkt. Her jobber man for å være ferdig-jobbet, og leser for å bli ferdig-lest. Enkelte omdanner selv sexen til et produksjonsmiddel; et lite punkt på en liste som man skal selge til middagsgjestene sine. Bodycount-liste. Se på bodycount-lista mi. 

Ikke helt overraskende må det på et eller annet tidspunkt oppstå en fremmedgjøring når hele produksjonsprosessen berettiges gjennom sluttføringen av produktet, mens produktet aldri helt kunne fullbyrdes. Denne dobbeltheten fullbyrdes idet man søker tilbake til markedet etter produkter som skal dempe støyen som nettopp denne markedsstrømmen forvolder. Du går ikke tilbake til grisebingen for å vaske av deg møkka, og du leter ikke etter støydempende hodetelefoner for å gjemme deg fra markedsstrømmen.

– En annen metode som jeg ser at mange velger, inkludert meg selv, er håndverk. Jeg tror at noe av bakteppet for denne håndverksbølgen, enten det er ølbrygging, snekring eller veving eller strikking, er opplevelsen av at du er fremmedgjort i arbeidet ditt. Det er så mye bullshit-arbeid som du innerst inne aner at ikke betyr noen ting. 

Å produsere noe med hendene og være tilstede under hele prosessen mener nasjonalbibliotekaren har en verdi i seg selv.

– Jeg tror også at noe av dette handler om at du må konsentrere deg over tid. Antagelig må vi selv lære oss å finne stillheten på denne måten, gjennom å adaptere til den nye teknologien.

Likevel skulle han aller helst sett at staten kunne skrudd av internettet mellom bestemte klokkeslett i døgnet. 

– Selv hadde jeg foretrukket at vi skrur av internettet mellom klokka seks om kvelden og seks om morgenen. Staten bestemmer.

– Kunne man ikke istedenfor undersøkt de materielle betingelsene for at folk kan ha et meningsfylt arbeid, ikke bare gjennom håndverk på fritiden, men primært i hverdagen?

– Det hadde vært veldig fint. Sånn sett er kamp mot fremmedgjøring på et vis også kamp for stillhet. Siden besteforeldrene mine gikk inn i arbeidslivet tidlig på midten av 1900-tallet har teknologien endret seg revolusjonerende. Vi har blitt ekstremt mye mer effektive på alle nivåer. 

På den andre siden av den stadig økende effektiviteten i samfunnet, sier Myhre at arbeidslivet står uforandret. Åttetimers arbeidsdag kom på 1920-tallet som et svar på den russiske revolusjonen. Siden er den kuttet med en halvtime. 

– Effektiviteten i teknologien, og produktiviteten i samfunnet er ekstremt høy. Likevel jobber vi like mye og er stressa hele veien. Vi har klart å skape et arbeidsliv som reproduserer en følelse av nødvendighet som er så tyngende at folk blir deprimerte og får angst og er bekymra for alt rundt seg, samtidig som det vi gjør tidvis er helt unødvendig. Det må vi gjøre noe med. 

Stillhet i latskap

«Åh, latskap, kunstens og de edle dyders mor, bli balsam for menneskehetens lidelser» skrev Paul Lafargue i Retten til Latskap, utgitt i 1883. Lafargues tanke var at latskapen måtte være en allmenn egenskap, og ikke forbeholdes et lite knippe mennesker.

– Nå har vi sagt at hvis du ikke er i arbeid, så er du bare et halvt menneske. Du skal være friskere og friskere for å fungere i arbeidslivet, også sitter vi og er konsulenter for hverandre. Var det noen som i 1955 savna en konsulent i livet sitt? spør Myhre.

Poenget hans er at samfunnet har skapt flere yrker som bare står i relasjon til hverandre. 

– Alternativet til det er ikke å fortelle folk at de er meningsløse og ikke har utdanning. Alternativet er å jobbe jævlig mye mindre. Så hvis du spør meg om veien til stillheten, både den metafysiske og den fysiske stillheten, så er mitt svar arbeidslivet.