Det var ikke planen, det var livet
Vi har alle en mast vi forsøker å binde oss til når havet rundt oss koker
Jeg skulle ha tre kjærester før jeg møtte den rette. Én i tenårene hvis forhold ville slutte idet vi nådde siste side av Kama Sutra, én Romeo&Julie-kind of love som ville rive opp hjertet, men måtte ende slik all stor kjærlighet jo gjør, og som jeg stadig ville mimre tilbake til mens jeg gled videre inn i mitt neste trygge og stabile forhold: Streit og snill, men som alltid var litt for streit og litt for snill til at mine passiv aggressive tendenser ikke før eller siden måtte terminere enhver mulig fremtid sammen. Og så – idet jeg i midten av 20-årene hadde begynt å anerkjenne at jobben var og ble min eneste trofaste kjærlighet – da skulle vi endelig møtes.
Fire studier senere, kronisk single og med nøyaktig null faste stillinger i horisonten, sitter jeg på t-banen med en graviditetstest i jakkelomma på vei mot barndomshjemmet mitt fordi Lånekassen nekter å anse vedvarende kvartlivskrise som en reell økonomisk utgiftspost, og tenker i mitt stille sinn at dette, dette var ikke planen.
Og mens jeg senere tisser til lyden av Dagsrevyens nyhetsankere rase igjennom antall nye døde i Ukraina, savnede fra flommen i Valenzia og Elon Musk sine X antall planer for effektiviseringsdepartementet, tenker jeg at dette var i hvert fall ikke planen, dette orker jeg ikke en gang å forholde meg til og piler forbi stua hvor begge foreldre sitter nedsunket i hver sin lenestol og gløtter så vidt på øyelokkene idet ytterdøra smeller igjen bak meg.
Med telefonen mot øret ruller jeg enda enda en stripe dopapir rundt testen før jeg lirker den godt nedi søppelkassa. Omrokerer litt på noen av posene mens en sindig stemme i den andre enden av røret forklarer meg at han ikke har mulighet til å møtes for noen øl; Hvit måned kan ikke vike for noe, ikke en gang feiringen av et avverget foreldreskap.
Rigide målsetninger kan tydeligvis trumfe enhver spire av kjærlighet anno 2024. Men min (takk og lov) ikke-kommende barnefar er ikke alene om å prioritere indre velvære. I en verden som faller av hengslene er det naturlig å klamre seg fast til rutiner. At vi i tillegg har friheten til å bli og gjøre hva vi vil, føles mer ut som et kvelertak i fritt fall enn det enorme privilegiet det i realiteten er. For selv om vi kan styre livene våre etter hvilken som helst breddegrad det måtte være, har vi liten innvirkning på verden omkring oss. Hva Meta koker sammen av personopplysningene våre, eller hvorvidt norskekysten fylles opp med blå brennmaneter og at majoriteten av amerikanere tilsynelatende har størst tillit til en fascistisk narsissist, er og forblir utenfor vår makt.
Men vårt eget liv, det kan vrikkes å vendes på. Kropper kan formes, rutiner kan følges, insta-profiler kan redigeres, og situationships kan stiftes (og brytes igjen skulle du få følelser). Kjennes verden stadig kaotisk? Ja, da er det bare å trekke lenger innover. Langt inn i marka og inn i ditt eget indre kan du endelig meditere fri deg fra angsten om ambisjoner. Og er ikke det nok, så finnes det alltids muligheter for et fasilitert kontrolltap. Om enn litt mindre budsjettvennlig, trenger jo ikke hardfylla å settes på pause fordi om COP-møtet ble en fiasko dette året også.
I et forsøk på å forstå samtidens fanatiske behov for kontroll, kan du i denne utgaven av Magasinet lese om ulike forsøk på å ta styringen over eget liv. Om det er å se andre fråtse i seg tomme kalorier mens du selv nipper til et glass vann med en dråpe Balsamico, eller det er å ta med kona på firmafest; Vi har alle en mast vi forsøker å binde oss til når havet rundt oss koker. Noen ganger er imidlertid ikke alle forbeholdene nok. Livet skjer. Den ene ølen ble til seks, og hoppet i svingen landet ikke like trygt som han lovte. I 2023 opplevde 12 814 kvinner å miste kontrollen over egen kropp. Jeg var heldig som kunne begrave graviditetstesten og bekymringene ned i søppelkassa. I Magasinet kan du lese om en annen kvinne sin opplevelse i møtet med det motsatte testresultatet. For uansett hvor mye vi enn håper og drømmer om at verden er et forutsigbart sted, er livet fylt av overraskelser. Taylor Swifts aldri-endende kjærlighetsbalade kan like gjerne dytte verden over vippepunktet som en eldre manns karisma på talerstolen.
Uansett hvor mye vi forsøker, kommer vi til å miste kontrollen. Mange ganger. Livet er nemlig ingen strak line du kan balansere deg over. Og føles det sånn, ja, da gjør du noe fryktelig, fryktelig feil. For livet er fylt av sidespor, u-svinger og dype grøftekanter å kjøre seg fast i. Det kan ikke planlegges slik fjortenårige Dagne drømte om, ei heller kan det skrives inn i to-do-lista mellom treningsøkta og ettermiddagsseminaret. Og vel og bra er det.
