– Min største inspirasjon

Onsdag 27. november døde den kjente sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen, 62 år gammel. Da hadde han hatt kreft i bukspyttkjertelen i åtte år. Eriksen ble professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo i 1995, bare 33 år gammel. Han publiserte 60 bøker og over 800 tellende forskningstekster. Innføringsboken i sosialantropologi Små steder, store spørsmål (1994) er oversatt til over 30 språk. Hans siste bok, Det umistelige, kom ut for bare 2 måneder siden. Sistnevnte handler om viktigheten av å ta vare på både det biologiske og kulturelle mangfoldet i verden, to emner som ofte opptok Eriksen. Han engasjerte seg også hyppig i offentlige debatter om blant annet multikulturalisme, migrasjon og klimaendringer.

En stor entusiast

Selv om Eriksen ikke foreleste ved universitetet de siste par årene, fortsatte han likevel å spille en avgjørende rolle for mange studenter, og han veiledet flere masterstudenter helt fram til det siste. En av disse er den italienske studenten Giulio Panettiere (27), som i skrivende stund befinner seg i Australia. Panettiere valgte å ta sin master i Norge på grunn av Eriksen. 

– Jeg trengte virkelig en maestro, som vi sier på italiensk, en læremester. Jeg fant denne personen i Eriksen, forteller han til Universitas i en videosamtale. 

– Jeg ble kjent med arbeidet hans gjennom boken Overheating: An Anthropology of Accelerated Change (2016). Jeg forelsket meg i den boken.

Panettieres forskning handler om å forstå hvordan ulike kulturer påvirkes av klimaendringer, med fokus på Fiji og hvordan klimaendringene fører til høyere havnivåer der. Som en følge av Eriksens entusiasme for prosjektet har Panettiere fått lov til å drive med feltarbeid på Fiji i over ett år, dobbelt så lenge som man egentlig får lov til. 

– Han var en utrolig god veileder. Vi hadde utallige Zoom-timer, vi snakket sammen tre-fire ganger i uken. Ofte snakket vi til sent på kvelden, til og med fra sykehuset. 

Panettiere må innrømme at han trodde Eriksen kom til å leve mye lenger, til tross for sykdommen.

– Han var en så stor entusiast. Jeg trodde nesten at han var udødelig.

Derfor ble det ekstra vondt da det plutselig viste seg at Eriksen ikke hadde lenge igjen. 

– Jeg har blitt fullstendig knust av dette. Jeg savner ham forferdelig, sier en tydelig preget Panettiere. 

Helgen før Eriksen døde var Panettiere i Norge. Da hadde han med en gave fra Fiji: En såkalt Masa, som er et tapa-klede, en håndmalt tekstil lagd av barken fra et tre.

– Men jeg fikk aldri muligheten til å gi den til ham personlig. Jeg dro til huset hans og la den igjen på dørstokken med et brev, sier masterstudenten. 

Både som antropolog og som menneske mener Panettiere at Eriksen var enestående. 

– Han sa en gang til meg at antropologi egentlig handler om å bevise at alle liv er like mye verdt. Han var alltid ydmyk og sokratisk, og hans lidenskap handlet om det større gode.

– Han ga oss vinger, nå må vi fly.

Panettiere forteller at på Fiji har de en annen forståelse av tid enn oss i vesten. 

– I kulturen på Fiji er fortiden på et vis foran oss, og fremtiden er bak oss. De tror at hvis man hedrer sine forfedre, vil fremtiden ordne seg selv. Eriksen var en slik forfar. Så hvis vi hedrer professor Eriksen, vil vi også gjøre fremtiden vakker, avslutter Panettiere.

Står på hans skuldre

En annen student som har vært Eriksen nær de siste årene, er Camilla Haakonsen (26). Hun er på førsteåret av en mastergrad i sosialantropologi. Vi møter henne på Trygve kaffebar på Eilert Sundts hus, hvor Eriksen ofte pleide å sitte. Hun kommer rett fra en minnemarkering for Eriksen.

– Han er min største inspirasjon, sier Haakonsen. 

– Jeg står på Thomas’ skuldre, for jeg kjenner meg igjen i hvem han var, både som akademiker, skrivemessig og som person, fortsetter hun. 

Til å begynne med hadde Haakonsen Eriksen som foreleser, skjønt forelesningen var på Zoom.

– Han kunne sitte i sykesengen og forelese, forteller hun.

Hun er rask med å påpeke hvor fantastisk Eriksen var som menneske også.

– Det er så viktig å huske på at han også var et menneske. Han strålte opp hver gang en student tilfeldigvis møtte ham et sted. Det var som om han ville si til alle: jeg ser deg. 

Samtidig gikk kjendisstatusen ham aldri til hodet, sier Haakonsen.

–Han var på en måte en influencer, slik en influencer skal være, en influencer som er bra for verden. 

I likhet med Panettiere følte Haakonsen at hun og Eriksen ble gode venner etter hvert. 

– Da han døde, gråt jeg som om jeg hadde mistet min beste venn. Det overrasket meg, jeg visste ikke at jeg ville føle det sånn, sier hun.

– Jeg følte etter hvert at han tok meg under sine vinger. Han ønsket meg veldig vel og hjalp meg også de gangene han ikke trengte å gjøre det. Han skrev ofte lange mailer med veiledning, sier hun.

Anarkistisk grunntone

Hvilken betydning hadde Eriksen for antropologi-faget og hvordan var han som akademiker? Vi spør Thorgeir Kolshus, instituttleder ved sosialantropologisk institutt. Han opplyser om at Eriksens har spilt en betydelig rolle som antropolog i hele verden.

– Har vært en toneangivende antropolog i nesten 40 år, sier han. Det renner inn meldinger fra hele verden, fra de aller, aller største universitetene.

Kolshus sier at Eriksens stjernestatus nok kunne virke litt skremmende på førsteårsstudenter til å begynne med, men at Eriksen på ingen måte brydde seg om sånne hierarkier.

– For ham kunne en students kommentar være like interessant som en fra en professor emeritus. Han klarte å ta være på grunninnstillingen: hva gagner det deg om du vinner hele verden, men taper din sjel, sier Kolshus. 

– Han har blitt beskrevet som en slags anarkist?

– Han hadde en anarkistisk grunntone i alt han gjorde. Men det betydde ikke at ingenting skulle gjelde, snarere at hierarkier ikke skulle være styrende. At noe har vært viktig, betyr ikke at det fortsatt skulle ha forrang, sier instituttlederen.

Som forsker var Eriksen særlig opptatt av samspillet mellom kulturer og å finne det som forente de ulike kulturene, forteller Kolshus.

– Han tenkte mye på kulturell kompleksitet, og det har egentlig vært gjennomgående i hans virke: hvordan blandet identitet er regelen, ikke unntaket, og at de rene kulturformer bare finnes på tegnebrettet. Han bekymret seg derfor for kulturell appropiasjon-trenden. 

Ifølge Kolshus mente Eriksen at det er fordi vi stadig har blandet ulike kulturer, at vi har overlevd som art.

– Vi deler de beste ideer, motiver og symboler, og vi lar oss fascinere av det andre gjør og forsøker å nyttiggjøre oss av det. Thomas var bekymret for å låse kulturell eiendomsrett og identitet inne, avslutter Kolshus.