– Mer og mer pessimist

– Vi jøder er veldig få. Derfor er det ikke mange i Norge som kjenner oss. Jeg tror kjennskap kan bidra til toleranse.

Dette svarer «Emma» (22) på spørsmål om hvorfor hun stiller til intervju. Hun er en av tre jødiske studenter Universitas har snakket med om hvordan livet som jøde har vært året etter 7. oktober. 

Ifølge tall fra senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter har omfanget av jødefiendtlige holdninger og trusler økt det siste året, etter flere år med nedgang. En fersk rapport fra Amnesty viser også at det har vært en økning i netthets og språklige trusler rettet mot både muslimer og jøder. Tidligere i oktober hevet Politiets sikkerhetstjeneste (PST) trusselnivået i Norge fra moderat til høy, det nest høyeste nivået. Bakgrunnen for dette er hovedsakelig den økte trusselen mot jødiske og israelske mål. Årsaken forklares blant annet med den intensiverende konflikten i Midtøsten. 

Denne tendensen har jødiske «Emma» (22), «Ida» (22) og «Henrik» måttet forholde seg til. Deres navn er anonymisert på grunn av det høye trusselnivået og fordi de tilhører en utsatt minoritet. Universitas kjenner identiteten deres.

Komplekst forhold til Israel

– Som jøde og halvt israelsk har jeg alltid opplevd å bli ansvarliggjort Israels handlinger, forteller Emma. 

– Samtidig har jeg mange jødiske venner som ikke har samme tilknytning til Israel. Nå opplever de denne ansvarliggjøringen på lik linje som meg. Sånn har det ikke pleid å være, fortsetter hun. 

Gjennom oppveksten har Emma ofte vært i Israel for å besøke familien. Hennes forhold til landet har alltid vært komplekst på et personlig plan og kontroversielt for andre.

 – Det siste året har mitt forhold til Israel gått fra å være kontroversielt til å bli fullstendig uakseptabel for mange. Bare ved ha en tilknytning, uten at folk vet noe om mine politiske ståsteder, opplever jeg å bli tolket i verste mening, forteller Emma. Hun er lei av å alltid føle seg som en representant for Israel, fremfor et individ. 

Universitas har vært i kontakt med fem andre unge jøder, som ikke har ønsket å stille til intervju. Årsakene til at dette er både frykt for å bli misforstått og at det å dele oppleves som sårt.

– Nære venner utenfor det jødiske fellesskapet i Oslo har jeg ikke lenger

Slitt med å få nye venner 

– Hvordan har du opplevd din sosiale krets utenfor det jødiske fellesskapet?

– For å si det sånn: nære venner utenfor det jødiske fellesskapet i Oslo har jeg ikke lenger. Jeg tror jeg hadde hatt godt av å ha ikke-jødiske venner og jeg tror andre hadde hatt godt av å bli kjent med meg. Slik kunne de blitt kjent med en jøde som også er halvt israelsk, og innsett at jeg ikke er noe grusomt monster som hater palestinere. Selvfølgelig er jeg ikke det, sier Emma. 

Hun har unngått situasjoner der temaet Midtøsten kan dukke opp, og synes det er kjipt å føle at det er det tryggeste. 

– Når den politiske situasjonen i Midtøsten intensiveres blir presset mot den jødiske minoriteten i Norge sterkere. Dette er et historisk mønster, påpeker historiker og forsker ved jødisk museum i Oslo Kjetil Braut Simonsen til Universitas. 

Både Emma, Ida og Henrik erfarer at jødiske symboler har fått en mer negativ betydning i andres øyne det siste året. Henrik er mer forsiktig med å dele at han er jøde eller å bruke davidstjernen offentlig. Ida synes også det er vanskelig å være åpen om sin jødiske identitet og ønsker ikke at slike negative assosiasjoner skal påvirke hennes første møte med folk. En virkning av dette har vært at hun har slitt med å få nye venner i studietiden.

 – Jeg opplever at mange sliter med å skille regjeringen i Israel sine politiske handlinger fra jøder, sier Ida. 

– Svart-hvitt

Ida erfarer at det er lite som skal til før andre krever at hun skal ta avstand fra Israels politikk og regjering, men også Israels eksistens i sin helhet.

– Hvis ikke kan man bli stemplet som en kaldblodig barnemorder i andres øyne. Det er veldig svart-hvitt. Samtidig forstår jeg behovet for å forenkle narrativet. Det er så deilig å velge side og kjenne at en selv er på den gode siden. Å tenke sånn i møte med den komplekse krigen i Midtøsten er dessverre en fantasi som fører til mer polarisering og hat, sier Ida. 

Deler av familien hennes på morssiden bor i landet. Det har vært rart for henne å skjule sin jødiske identitet. Tidligere jobbet hun for en organisasjon som bedriver forebygging av antisemittisme og rasisme. Der lærte hun viktigheten av å bygge et samfunn hvor man tåler å møte hverandre i dialog og åpenhet.

– Man blir redd og lei av situasjonen. Av og til føler jeg at jeg kun blir akseptert som jøde av det norske storsamfunnet hvis jeg tar avstand fra andre jøder ved å kalle meg anti-sionistisk jøde. Altså en jøde som er imot ideen om at jøder skal ha selvstyre i en egen stat på like linje med andre folkeslag. En ide de fleste jøder stiller seg bak. Sionist har blitt et skjellsord, noe som for meg er absurd, sier Ida. 

Kan forstås på ulike måter

Emma peker på Store norske leksikon sin definisjon av ordet: «Sionisme er en kultur-politisk bevegelse som oppsto mot slutten av 1800-tallet som et svar på fortsatt diskriminering av jøder og økende antisemittisme i Europa». Studentene Universitas har snakket med erfarer at det er en dragkamp rundt hvordan ordet skal forstås i den norske offentligheten. 

– Folk har en oppfatning av at sionisme står som uforenelig motpol til å være for opprettelsen av en demokratisk palestinsk stat. Det går an å være flere ting på en gang, sier Ida. 

Hun mener det er mulig å støtte og ha empati for begge nasjonenes ambisjoner om selvstendighet og ønske om å leve verdige liv. Slagord som «ingen sionister i våre gåter» opplever Emma og Ida som ubehagelige. For dem betyr disse ordene i praksis at jøder er uønskede.

 – I alle nasjonalistiske bevegelser finnes det ekstremisme. Men jeg opplever at andre i Norge kun definerer ordet sionisme knyttet til det ekstreme. Dermed blir jeg misforstått når jeg sier jeg er sionist, sier Emma. 

 – Subtil antisemittisme

– I vestlig og norsk kultur er antisemittismen til stede som en latent struktur av forestillinger og kulturelle myter. De blir gjerne aktivert i bestemte kontekster, blant annet i opphetede debatter om Midtøsten, sier historiker Kjetil Braut Simonsen. 

De tre studentene opplever at skillet mellom legitim kritikk av Israel og antisemittisme har blitt et stadig vanskeligere felt å navigere. Ida peker på at mye av skadeligheten ligger i at deler av kunnskapsformidlingen og diskusjoner foregår på sosiale medier. 

Ida forteller at hun har sett mer resirkulering av gamle myter, klisjeer og konspirasjoner om jøder. 

Henrik har merket en økning av at Israels militære handlinger forklares med en historisk og dypt antisemittisk ide om en påstått «jødisk mentalitet». Ida påpeker at antisemittismen har en dynamisk karakter og er kontekstavhengig.

– Det har vært en diskusjon rundt hvordan antisemittisme skal defineres, og hvor grensene mellom det legitime og illegitime konkret sett går. Den debatten pågår fortsatt, påpeker historiker og forsker Simonsen. 

– Mange føler seg misforstått, demonisert og rett og slett alene

Smerten etter 7. oktober

Krigen i Gaza har vart i over ett år. Hver dag rapporteres det om nye dødsfall. De tre studentene Universitas har snakket med deler opplevelsen av at det ikke var rom eller plass til å sørge etter terrorangrepet 7. oktober i fjor. Det opplevdes blant annet vanskelig da kongen ble frarådet av Utenriksdepartementet (UD) å sende kondolanse til de israelske ofrene etter angrepet. 

– På 7. oktober 2023 og ukene etter sendte vi meldinger til familie og var livredde. Samtidig skjønte de ikke hvordan vi kunne være i Europa med den økende antisemittismen. De i Israel var redde for oss, selv om det var de som satt i bomberom, sier Emma. 

De forteller også at den utbredte rettferdiggjørelsen av angrepet har vært krevende å forholde seg til. Derfor har det jødiske fellesskapet vært ekstra viktig for dem alle det siste året.

– Mange føler seg misforstått, demonisert og rett og slett alene. Det å kunne dele smerten under 7. oktober i år, og i det hele tatt få anerkjent det man føler fra andre jøder, var en veldig god og etterlengtet følelse, sier Ida. 

Mistet tillit

– Hvordan ser du for deg tiden fremover som jøde i Norge?

– Jeg har blitt mer og mer pessimist. Det er en følelse av utrygghet og lite forståelse fra det norske storsamfunnet som sitter dypt og er vanskelig å forklare, sier Emma. 

Hun mener at både Danmark og Sverige har vært flinkere til å verne om jøder som minoritet det siste året. For Ida har det også vært en voksende usikkerhet rundt om en fremtid i Norge er aktuell. Henrik ser for seg en fremtid i Norge. Det er her han har sine venner, sin historie og familie. 

– Samtidig mener jeg det er en fallitterklæring at mange norske jøder er usikre på om Norge er et trygt land, sier Henrik.

Han erfarer at flere bekjente vurderer eller har flyttet til Israel det siste året. Årsaken tror han ligger i en form for mental trygghet, fremfor fysisk trygghet.

– Det er en trygghet der du slipper å oppleve betinget aksept basert på om meningene dine er tilstrekkelig «gode». 

– Ettersom jeg har blitt eldre har jeg klart å forholde meg til historien om jøders forfølgelse i Norge og tross den hatt følelsen av at «Norge har meg». Den tilliten har jeg i noen grad mistet det siste året, sier Emma. Likevel ser både hun og Ida for seg en fremtid i Norge, til tross for polariseringen de har opplevd det siste året.