Jeg føler meg ikke velkommen i kvinnebevegelsen

8.mars! En kampdag. Dagen hvor man skal reflektere over hvordan det står til med likestillingen, hvor man skal tenke litt på hva det betyr å være kvinne, og hvor man skal stå på krava, skulder til skulder med andre kvinner.

Sånn skal det i hvert fall være. Jeg finner likevel dessverre at å bli godtatt som feminist av dagens kvinnebevegelse er et sjeldent trangt nåløye. Spesielt i Oslo er dette åpenbart – hvor 8. mars-komiteen er kjent for å være spesielt ekskluderende.

Som medlem av et liberalt parti – Venstre – opplever jeg at det er lite rom for meg i Oslos organiserte feminisme. Jeg har forsøkt, men føler meg rett og slett ikke velkommen. Tvert imot har jeg fått kommentarer som at «jeg får håpe det blir folk av deg og». Det er vi flere som er nervøse over, men det har isåfall ingenting med min partibakgrunn å gjøre.

Det er leit, for 8.mars-komiteen i Oslo hadde hatt godt av liberale krefter i sine rekker. Alt for lenge har 8. mars-komiteens feminisme vært en del av en ekskluderende feminismebevegelse, med et trangsynt bilde av hva det vil si å være kvinne. Det er ødeleggende. Gang på gang er vi flere som har forsøkt å få inn en parole som inkluderer transkvinner i 8.mars-toget. Sett i lys av diskursen man har sett rundt transsaken den siste tiden, og sett i lys av 8.mars-komiteens historikk på dette feltet, er det både naturlig og nødvendig.

Likevel har forslag til paroler, som burde være fullstendig ufarlige, blitt stemt ned gang på gang. Dette er fordi det fortsatt er en overvekt blant dem som stiller opp på parolemøter som har fått for seg at transkvinner ikke er kvinner. Ikke bare er det en hårreisende mening i 2023, men det er rett og slett utrolig at denne fløyen fortsatt får gjennomslag.

Denne fløyen har skapt et giftig og sjeldent lite velkomment miljø i Oslos kvinnebevegelse. Det har gjort at flere ikke føler det er trygt hverken å stille opp på parolemøter eller selve toget. Det skjønner jeg godt, for det kan bli skikkelig ekkelt. Senest i fjorårets tog ble mine partifeller og meg bedt om å «dra til helvete» da vi stolte gikk i toget.

I forkant av toget i år måtte vi ta en alvorsprat med de yngre partimedlemmene, gi beskjed om at alle må passe på hverandre, og vi deler ut skiltene våre etter grad av kontroversialitet. Vi vet at det kan bli skikkelig stygt, for det har det blitt tidligere, og derfor må vi ta forholdsregler. Da skjønner jeg jo at det er flere som bestemmer seg for å boikotte hele greia.

Likevel håper jeg at det er flere liberale feminister som stolte vil stille opp i årets tog. Jeg håper at vi på fremtidens parolemøter vil stille sterkt. Det er nemlig den eneste måten å endre dagens situasjon på. Og det fungerer! I år anbefalte komiteen hele to transpositive uttalelser til parolemøtet. Ikke bare hadde det vært fullstendig uaktuelt for kun ett år siden, men det var faktisk kun ved noen få stemmer at de ikke gikk gjennom.

Vi kan ikke la de ekskluderende «feministene» ta over den organiserte kvinnebevegelsen her i Oslo. Vi som er for en åpen, moderne og liberal feminisme er nødt å vise at vi finnes, at vi er mange, og ikke minst at det er helt rett at vår feminisme skal få dominere i 8.mars-toget. Det er tross alt hos oss det er plass til flest.

Gratulerer med kvinnedagen! God kampdag.