Ordet «kvinnekamp» burde for lengst ha gått ut på dato
«Kvinnedagen» motvirker den språklige omprogrammeringen som er nødvendig for at kjønnsperspektivet skal bli apolitisk.
8.mars overskygger rommet for å ta feministiske diskusjoner alle andre dager av året.
La meg forklare hvorfor.
Vi er langt forbi å ha akseptert at den undertrykte halvparten av befolkningen også har sin plass ved det offentlige forhandlingsbordet. I hvert fall i like stor grad som den andre halvparten har det. Det fremste kravet i det vi kaller «kvinnebevegelsen» sine kamper, har vært nettopp det at plassen rundt bordet skal gå fra å bli sett på som noe som må kreves, til noe som er selvsagt.
8. mars har blitt en markering som i økende grad har blitt et symptom på et utdatert premiss: At kampene som opptar kvinner, sees på som nettopp «kvinnespørsmål» heller enn samfunnsutfordringer på lik linje med spørsmålene som opptar menn.
Å bruke ordet «kvinnedag» er som å ta ti steg bakover
Dette premisset går konsekvent igjen i alt som har med markeringen av 8. mars å gjøre.
Ordet «kvinnedag» burde for lengst ha gått ut på dato. Det er nettopp denne formuleringen som forsterker oppfatningen av kvinner som «det andre kjønn».
Likevel opprettholder vi tradisjonen om å gi spørsmål som angår annenhver innbygger kun én markeringsdag.
Forstå meg rett. Kampene kvinner har kjempet, har alt med kjønn å gjøre. Og selve markeringen er høyst nødvendig. Ordet «kvinnedag» er bare en påminnelse om at utfordringene kvinner fortsatt møter, forstås som resultat av deres kjønn i møte med samfunnet de lever i – ikke motsatt.
Å være bevisst på språket, som ofte feiltolkes som nøytralt, er uunngåelig om man vil forstå de usynlige maktstrukturene som gjennomsyrer alle ledd av samfunnet. En språklig omorganisering er høyst nødvendig for likestillingskampen.
8. mars er et naturlig tidspunkt for å rette lyset mot enkeltsaker gjennom paroler. Men det er den mer generelle kampen om å se kjønnsperspektivet i alle spørsmål, som utgjør behovet for selve dagen.
Å bruke ordet «kvinnedag» er som å ta ti steg bakover. Indirekte godtar man at kjønnsperspektivet reduseres til noe som best kan belyses én dag i året. Når all vekt i likestillingskampen legges på denne ene dagen er man som kvinne tildelt en umulig oppgave.
Uansett hvilken parole du velger, vil du stille deg selv spørsmålene: Er jeg naiv? og har jeg valgt den «viktigste» saken?
Store deler av markeringen er nemlig sentrert rundt valget av paroler til toget. Det skal stemmes over sak, slagord og rekkefølge.
8. mars har blitt til en dag som på mange måter undergraver sin egen kjernesak.
Når det kun er 8. mars én gang i året, skapes et kunstig press om å sortere ut de viktigste sakene. Denne dagen får et destruktivt monopol på debatten om hvilke saker som har betydning for kvinner akkurat nå.
Det usunne fokuset på enhet skaper en frykt for å velge «feil» kamp. En frykt som burde være helt unødvendig. Det er ingen samfunnsdebatter som kan være fruktbare under den typen rammer.
Alle tema oppfattes som betente, og det blir umulig å uttale seg uten å trå feil. Du er kun gitt én sjanse på å komme fram til din konklusjon i komplekse saker.
8. mars har blitt til en dag som på mange måter undergraver sin egen kjernesak.
En dag hvor enhver kvinne presenteres i kraft av å være motsetningen til menn.
Det har blitt en dag hvor bibliotekene får en unnskyldning til å sette fram bøker om «kvinner i historien», «kvinnelige pionerer» og «kvinner i ». Gi meg de rågode bøkene skrevet av kvinner, uten å poengtere at de er gode på tross av at forfatteren hadde pupper og livmor.
Det har blitt en dag hvor det ryddes av plass i timeplanen til å trekke fram kvinner, slik at de på resten av de 364 dagene i året, kan gå tilbake til sin plass: På sidelinjen av den egentlige historien, som er skrevet av og for menn. Fortsett å fortelle meg om historiske kvinner også når de ikke føles innkvotert.
Alle andre dager egner seg bedre til å fremsnakke kvinner. Det vil bidra til å motvirke ideen om at det er noe som må unnskyldes og at man for all del ikke må glemme å påpeke kjønnet når det gjøres. Alle andre dager vil du lettere kunne legge merke til hvordan livet ditt påvirkes av å leve i et samfunn bygget på en maskulin standard.
Har du én feminisisk kjepphest vil derfor alle andre dager enn 8. mars være bedre tidspunkt å ta den opp på. For behovet for «kvinnekamp» er enda mer prekært alle andre dager av året, men vil til gjengjeld føles mindre påtvunget. Det er alle disse andre dagene den egentlige kampen må kjempes.