FREDSBYGGENDE: Hvor lang tid skal det ta før myndighetene ser at språk- og kulturkunnskap er fredsbyggende året rundt, hele tiden? spør Harald Nordbø.

Språkforskning for fred

Hele verden skriker nå etter kunnskap om østeuropeiske språk og kulturer fra humanistiske fakulteter som økonomisk sett ligger med brukket rygg. Hvor ble det av humaniorasatsningen vi ble lovet?

Publisert Sist oppdatert

Institutter som driver forskning på europeiske språk og kulturer kommer alltid lavt nede på prioriteringslista når forskningsmidler skal tildeles, til tross for regjeringer som stadig snakker om verdien av humanistisk kunnskap. Nå er det krig i Ukraina, og vi trenger folk med kunnskaper om Øst-Europa mer enn aldri før. Hvor er føre var-prinsippet?

Les også: "Honours-programmet er en mislykket pr-strategi"

Vi må vente på krig og konflikt før vi får lov til å forske.

Humaniorameldingen som ble levert Stortinget i 2017, slo fast følgende allerede i første setning: «Behovet for humanistisk kunnskap er åpenbart.» Videre pekte stortingsmeldingen på migrasjonskrise, klimaendringer og teknologiskifter som avgjørende grunner til at vi trenger en større satsning på humanistisk forskning og kunnskap i samfunnet. Men hvor ble det av penga?

Fem år etter at en humaniorasatsning ble fastslått fra øverste hold, glimter de konkrete tiltakene fortsatt med sitt fravær. De store ordene består, de faktiske midlene til humanistisk forskning uteblir. Mitt eget institutt ved Universitetet i Oslo, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS), har ikke råd til å ansette læringsassistenter engang, all den tid SV-fakultetet har flere vit.ass.-er enn de klarer å huske å lønne tidsnok. ILOS er instituttet som sitter på kunnskapen om Øst-Europa, som hele verden har fått akutt behov og interesse for siden 24. februar.

Les også: "Slutt å måle min BMI"

Til myndighetene: Hvis dere mener alvor med fredsarbeidet, gi penger til språk- og kulturforskning!

Spol tilbake til begynnelsen av 2000-tallet, da USA gikk inn i Midtøsten. Da var det også et plutselig og uforutsett behov for kunnskaper om språkene og kulturene i en del av verden som var forholdsvis underutforsket fra akademisk hold her på berget. De ganske små og nisjete instituttene som forsket på språk og kulturer i Midtøsten, ble strupet for alt de hadde av kunnskap. Eksperter ble etterspurt både i media og departementene, og interessen for Midtøsten-forskning vokste. Likevel måtte miljøene bygges opp nesten fra grunnen, siden ingen politikere hadde sett for seg at Midtøsten-studier kunne være til nytte for samfunnet. Hva om vi hadde finansiert denne typen forskning også før krigen brøt ut?

Dagens politikk tyder på at vi bare er interessert i områdeforskning når det er akutt behov for den. Hva skjedde med å tenke langsiktig? Hvis regjeringen(e) hadde sørget for stabil finansiering av områdestudier og fremmedspråk, hadde disse kunnskapsmiljøene forblitt sterke. Slik det er nå, er språk- og kulturforskningen presset inn i en økonomisk bølgedal, hvor tildelte midler først kommer etterskuddsvis, etter den geopolitiske utviklingen har satt lista. Vi må vente på krig og konflikt før vi får lov til å forske. Det kan kanskje forklare noe av hvorfor interessen for fremmedspråk daler i grunnskolen og i høyere utdanning. Folk tror ikke språk er verdifullt, verken som forskere eller lekfolk.

Fra høsten av skal UiO tilby kurs i ukrainsk språk, kultur og litteratur, som er gledelig. Likevel er dette too little, too late. Det norske fagmiljøet for studier av Øst-Europa kunne vært stort og pengesterkt — Russland er faktisk et av våre naboland — men å studere et slavisk språk som russisk eller bosnisk forblir en akademisk nisje forbeholdt de få interesserte.

De av oss som studerer disse «nisjestudiene» på ILOS, blir alltid nedprioritert i både forskningspolitikken og på arbeidsmarkedet. Jeg har gang på gang blitt fortalt at mine studier i språk og litteratur ikke har noen matnytte eller særlig samfunnsnytte — inntil det er krig i verden, og vi trenger folk som forstår kulturene i Europa til å bygge fred og forsoning. Først da ser man verdien i kulturfagene. Hvor lang tid skal det ta før myndighetene ser at språk- og kulturkunnskap er fredsbyggende året rundt, hele tiden?

Måten politikere snakker om humanistisk forskning på, kan i det hele tatt sammenlignes med hvordan de snakker om studenter og studiestøtte: i valgår loves vi mer penger, tryggere vilkår og bedre ordninger. Med en gang regjeringen er valgt, blekner det hele, og man skal «bruke pengene smartere, ikke øke potten». Det er den sikreste måten å sørge for at forskningen blir svak og fredsbyggingen likeså. Til myndighetene: Hvis dere mener alvor med fredsarbeidet, gi penger til språk- og kulturforskning!

Les også: "Bilen har ingen plass i Oslo"

Powered by Labrador CMS