Vokt dem for hunden

Jeg skriver til dere i affekt. Mobiltelefonen, dette lille apparatet som ikke bare er en telefon, men også et slags brev, har snudd opp ned på verden som vi kjenner den. Omtrent ingenting er det den ikke kan gjøre for oss, og det kan da umulig være en overdrivelse å si at vi sikkert lever dobbelt så gode liv nå som før mobilen ble allemannseie. Bare på min egen lille innretning har jeg et hopetall applikasjoner, og jeg har ikke engang lenger oversikt over alt hva de kan gjøre for meg. Dingsen er jo rå, esse!

Les også: «En tapt generasjon radikalisert av Harry Potter»

En litt eldre institusjon, men som kan sies å være minst like rå, er lesesalen. For et sted! Rad på rad med pulter og kontorstoler. En aura av undring og kunnskapstørst hviler over det tause rommet. Her kan man i ro og mak, uten nevneverdige forstyrrelser, dykke ned i en verden bortenfor den forgjengelige. Innimellom hender det så klart at noen rasler med en sekk, knitrer litt med noe papir eller går i en dør. Dette er imidlertid verdslige lyder, de er vi vante med, og dykket kan fortsette.

Andre ganger, derimot, hender det at det dukker opp andre lyder. Irriterende lyder, støy man ikke klarer å overse, lyder som kunne vært unngått. Det smerter meg å skrive dette, for disse lydene er nesten alltid forårsaket av en av disse fantastiske mobiltelefonene. Tenk at noe så flott kan volde så mye skade! Jeg vet ikke lenger mine arme råd og skriver derfor til dere, kjære medstudenter, i affekt. Sett for pokker den forbanna dingsen på lydløs neste gang du skal inn på lesesalen!!