Høyere utdanning presenterer:

Eksamensperiodens fem sorgfaser

Eksamensperioden er en forestilling hvor kappløpet frem mot eksamensdatoen forårsaker de fem stadiene i en sorgprosess: benektelse, sinne, forhandling, depresjon og aksept.

Publisert Sist oppdatert

Å motta meldingen: “jeg har ikke begynt jeg heller” er objektivt sett bedre enn terapi

Eksamensperioden

  • Hva: en tragikomisk forestilling
  • Kan sees: diverse lesesaler nær deg

Første akt gjenspeiler benektelsesfasen, og starter med at hovedpersonen (heretter omtalt som studenten) mottar en melding: “Har du begynt å lese til eksamen enda?”. Med ett banker studentens harde realitet på døren, det ble eksamensperiode i år igjen. Hun roper i frustrasjon ut over scenen: “Går jeg i det hele tatt på universitetet? Sist jeg sjekket var jeg deltaker på et slags dårlig digitalt nettkurs”. Første akt illustrerer hvordan det er vanlig å late som tapet i sorgprosessen ikke har skjedd, da det momentant kan fjerne smerten.

Dette kan oppleves som svært gjenkjennelig for studenter, ettersom starten på eksamensperioden ofte består i å benekte den harde realiteten. Ved slutten av første akt reflekterer jeg likevel over hvorvidt benektelsesfasen kunne vært unngått hvis studenten bare skrudde på notifikasjoner i Canvas, men på den andre siden ville det svekket hennes mentale helse, noe som åpenbart ikke er ønskelig.

Les også anmeldelsen av Misty Coasts nyeste album: En tåkete drøm.

Akt to symboliserer sinne og hvordan man ønsker å skjule smerten man egentlig føler på. Tematikken omhandler hvordan sinnet gjerne blir rettet mot andre mennesker – for å symbolisere dette står studenten og kjefter på eksene sine på scenen. Personlig har jeg ikke opplevd dette i eksamensperioden, da jeg strengt tatt er sint på han året rundt. Likevel får tematikken meg til å undre, hvem sin skyld er det at eksamensperioden oppleves som så belastende for studenter? Kan det være studentenes egen skyld? Åpenbart ikke. Forestillingen fremlegger et svar, da ekskjærestene som får kjeft på scenen plutselig blir transformert til kopier av Henrik Asheim.

Dette er ypperlig samfunnskritikk, han har gjort for lite for studentene under korona, og ikke nok med det – ettersom jeg fulgte hans anbefaling om å se på serien It´s a sin gikk jeg glipp av alle forelesningene den uka! Muligens symboliserer denne scenen at Henrik Asheim er alle studenters kollektive eks som stenger lesesalene kun fordi vi hooket med Audun Lysbakken rett etter det ble slutt.

Etter hvert går sinnet over i forhandlingsfasen i akt tre. I en scene hvor studenten spiser lunsj, ytrer hun til en venninne, “hvis jeg bare hadde lest litt mer pensum så hadde jeg ikke vært i denne situasjonen”. Jeg opplever dette som en klassisk felle å havne i, la oss være ærlige - mennesker er vanedyr. Gjennom flere år på ulike utdanningsinstitusjoner hvor man aldri tilegnet seg vanen å lese pensum jevnt gjennom semesteret, hvorfor skulle det blitt annerledes denne gangen?

Videre går hovedpersonen innom en studentprest, hun forsøker å inngå en avtale med høyere makter for å bestå. Symbolikken er upåklagelig, selv om bønn til høyere makter muligens er vanligere for religiøse studenter, vil jeg nemlig driste meg til å påstå at eksamensperiode under en global pandemi hadde gitt selv Ricky Gervais religiøse tilbøyeligheter.

Akt fire symboliserer depresjonsfasen, ting virker litt håpløst for studenten, hun innser at pensumet er mer omfattende enn hun trodde. Muligheten for en god karakter virker svak, om ikke umulig. Å komme seg ut av sengen og på lesesalen er utenkelig, og hun stiller spørsmålet: hva er egentlig meningen med det hele?

Jeg må si meg enig med studenten, sannsynligvis blir vi jo arbeidsledige etter endt utdanning uansett, grunnet den kommende globale økonomiske krisen etter korona. Å jobbe i kassen på Rema har vist seg å være den mest stabile jobben, så å kaste inn det akademiske håndkleet er kanskje ikke så dumt likevel? Idet forestillingens deprimerende akt virker endelig, bestemmer studenten seg for å dra til psykolog.

Jeg stusser over bruken av dette virkemiddelet, da den åpenbare løsningen heller er å sende melding til en venn som man antar er mer ute å kjøre. Å motta meldingen: “jeg har ikke begynt jeg heller” er objektivt sett bedre enn terapi.

Les også anmeldelsen av MDG-politiker Nora Heyerdahl sin nye bok: En intuitiv håndbok i klima­ar­gu­men­ta­sjon.

Så er vi endelig i dem femte og siste akten, aksept. Studenten klarer å løse en gammel eksamensoppgave, ting ser bedre ut – hun aksepterer at hun ikke var forberedt. Nå er det bare å slappe av mens A-ene ruller inn i Studentweb. Dette er muligens den mest ektefølte delen av forestillingen, man trenger nemlig ikke lese når man innehar medfødt akademisk talent (merk: denne opplevelsen er muligens sterkere for individer med narsissistiske tendenser).

Benektelsesfasen står sterkt, mens fasene sinne, forhandling og depresjon får en svak ener på terningen. Samtidig er akseptstadiet et eneste stort lykkerus. Dog stiller jeg meg kritisk til forestillingens manglende fokus på bakrusen studenter opplever etter eksamensperioden. Den oppstår når sensur er registrert, og man nok en gang må innse at man er en helt middelmådig student.

Powered by Labrador CMS