En livssynsåpen campus: Når Studenttinget ved NTNU foreslår å frata Studentprestene arealer på campus, burde varsellampene i det sekulære Norge begynne å blinke, skriver Endre Ugelstad Aas.

Samtaler verdt å bevare

Når NTNU-studentene vil fjerne Studentprestene fra campus, bør de se til Oslos nye satsing.

Publisert Sist oppdatert

Studentprester er ikke som andre prester. Med dem kan du snakke om alt fra eksamensangst til kjærlighetssorg, om alt mellom himmel og jord — og tror du det finnes noe mer der, har de god kompetanse på det feltet også. Til forskjell fra en rådgiver eller psykolog tilbyr studentprestene en eksistensiell og filosofisk dybde i sine samtaler, en kompetanse som i beste fall kan bidra til avklaring i et ungt og til tider nokså forvirret studentsinn. Som supplement til en allerede overbelastet psykisk helsetjeneste for Oslos studenter er ordningen verdt å ta vare på.

Derfor er det bekymringsfullt at Studenttinget ved NTNU nå foreslår å fjerne tilbudet om studentprest på campus. Kort forklart ønsker ikke NTNU-studentenes øverste tillitsvalgte lenger at universitetet skal tilby studentprestene arealer på campus.

Intensjonen, å unngå forskjellsbehandling blant de livsynsrettede samtaletilbudene på campus, er god. At NTNU sliter med arealutfordringer, kan også være et poeng. Men når Studenttinget foreslår å bringe inn en livssynsnøytral samtalepartner i stedet, burde varsellampene i det sekulære Norge begynne å blinke.

Jeg tror jeg snakker på vegne av mange studenter ved å hevde at det religiøse rommet ofte kan oppleves som tryggere enn det kliniske

Les også: «Innføres vaksinepass, må studentene frem i køen»

La oss starte med det store bildet. I 2013 kom NOU-en «Det livsynsåpne-samfunn — en helhetlig tros- og livssynspolitikk», nedsatt av daværende kulturminister Anniken Huitfeldt og ledet av teolog Sturla Stålsett. Et av Stålsett-utvalgets viktigste poenger var å legge til rette for en mest mulig åpen og mangfoldig livssynspolitikk: et samfunn som hilser «sterke overbevisninger, tro og livssyn velkommen. Samtidig som de kan kritiseres og ansvarliggjøres». Å fjerne et fungerende samtaletilbud på grunnlag av tilbudets religiøse profil står følgelig stikk i strid med den positive visjonen om et livssynsåpent samfunn.

SSB-tall fra 2020 støtter også opp under behovet for et livssynsrettet samtaletilbud ved landets utdanningsinstitusjoner. I alderen 16—24 år svarer 40 prosent at de tilhører en religion eller trosretning. Selv om majoriteten av disse tilhører kristendommen og islam, har Studenttinget riktignok satt i gang en viktig debatt om hvordan man kan skape et tilbud som speiler livssynsmangfoldet blant landets studenter. Men snarere enn å flytte de religiøse tjenestene vekk fra universitetsområdet har institusjonene et ansvar for å legge til rette for både samtaler og trosutfoldelse der studentene befinner seg.

Positivt er det derfor at studentprestene ved NTNU ser ut til å dele den inkluderende tradisjonen fra Stålsett-utvalget. Til NRK sier studentprest Martin Braut Tjelle at de ønsker seg et livsynsåpent campus: «der vi kanskje kan ha en imam og en rabbiner og andre som kan bidra med kompetansen sin.»

Da kan de vende blikket mot Universitetet i Oslo, som er i gang med å etablere et nytt livssynsåpent samtaletilbud for sine studenter. Prosjektet er et samarbeid mellom Studentprestjenesten, SiO, Studentparlamentet og UiO og skal gi «oslostudentene tilbud om samtaler og livssynsbetjeneing fra partnere knyttet til flere ulike livssyn». Hvis alt går etter planen, vil prosjektet være ferdigstilt i desember 2022.

Debatten i Trondheim er kanskje et første varsku om at studentprestenes hegemoni innen det studentreligiøse samtaletilbudet er omme

Les også: «Studentpolitikken trenger en hjertestarter»

Uavhengig av om du tilhører en trosretning eller ikke, må tiltaket heies frem. Belastningen på den nåværende Studentprestordningen øker: I Universitas 29. mars kunne vi lese om [en dobling i antall samtaler siden fjoråret](cc) hos studentprestene ved BI og Oslomet. Selv om økningen ikke har vært like stor ved UiO, kan et felles samtalesenter bidra til å avlaste pågangen ved de andre lærestedene, men like viktig skape et senter for dialog, kunnskap og forståelse mellom de ulike livssynene som byens studenter identifiserer seg med.

At økningen i samme periode har vært størst blant studenter uten religiøs tilknytning, understreker bare at behovet for alternative lavterskel samtaletilbud for studentene er større enn noensinne. Jeg tror jeg snakker på vegne av mange studenter ved å hevde at det religiøse rommet ofte kan oppleves som tryggere enn det kliniske. Spørsmål om tro, identitet, følelser og livsvalg er nå en gang større og viktigere i vår alder.

Les også: «Universitetet i Oslo sminker grisen»

Debatten i Trondheim er kanskje et første varsku om at studentprestenes hegemoni innen det studentreligiøse samtaletilbudet er omme. Men et styrket samtaletilbud som ivaretar oppfordringen fra Stålsett-utvalget om et livsynsåpent samfunn, der rabbinere og imamer, prester og humanetiske rådgivere kan møte studentene i et trygt og uformelt rom, gir oss all grunn til å være optimistiske for ordningens fremtid.

Powered by Labrador CMS