TREGE TANKER: 80-årige Dag Solstad sier han aldri kommer til å skrive om korona. Vi får se.

Dag Solstad om studietiden:

– Jeg mislikte mesteparten

En gang for lenge siden var Dag Solstad Blindern-student. Det var der, blant dekkhistorier og studentopprør, at forfatterspiren fra Sandefjord fant ånden til å skrive.

Publisert Sist oppdatert

-- Den dag i dag ville jeg nok ikke blitt forfatter, unge forfattere vil nok få det tungt

Dag Solstad, drømmer og skribent

    Dag Solstad

  • Født 16. juli 1941
  • Oppvokst i Sandefjord
  • Norsk skjønnlitterær forfatter
  • Debuterte med novellesamlingen Spiraler i 1965
  • Tok mellomfag ved UiO, i idéhistorie i 1966 og i folkloristikk i 1968.
  • Tidligere kulturredaktør i Klassekampen

Da vi møtte forfatter Dag Solstad på litteraturfestivalen God natt, Oslo en het tirsdag i august, var han på vei opp på scenen for en lun og eksistensiell samtale med Alf van der Hagen. Temaet for samtalen var den eklektiske gudsbespotteren Bjørn Hansen – protagonisten i tre av Solstads romaner. Universitas var imidlertid mer interessert i 79-åringens studietid, hans eskapader og en helhetlig vurdering av tiden på Blindern.

– Jeg mislikte mesteparten, humrer Solstad.

Kommer du på noen gode minner? Noe du synes var fint med studietiden?

– Nei, da må jeg tenke meg veldig godt om, og det bruker jeg sikkert et par dager på.

Hån av den gjengse – og ofte påtatte – sentimentaliteten er karakteristisk for Solstads forfatterskap. Gjennomgående i bibliografien er også rollegallerier med studenter og lærere satt mot baktepper av universiteter og gymnas. Det er den unike dynamikken mellom lærer og elev som gjør at forfatteren gang på gang må oppsøke temaet. Solstad mimrer tilbake til da han skrev det dramatiske høydepunktet i romanen Genanse og verdighet – hvor en kranglevoren paraply er katalysator for et veldig offentlig raserianfall hos lektor-hovedperson Elias Rukla.

– Jeg tenkte: «Nå må du slutte med det lærer-tøvet, kan han ikke være oljeingeniør i stedet?» Men han måtte liksom være lærer, for han måtte stå der og bli sett på av elever, forteller Solstad.

Les også: Dekan-spesial: Møt kvinnene som styrer UiO.

Bak familiens rygg

I en utgave av Universitas fra 1997 hevdet Solstad at han studerte idéhistorie for pengenes skyld. 23 år senere er Solstad sterkt uenig i dette, men læringsutbyttet var definitivt minste prioritet.

– Det var forfatter jeg ville bli. Jeg måtte bare ha noe å gjøre mens jeg ventet på at ånden skulle komme over meg.

— Funket det?

– Jeg tror ikke jeg hadde vondt av det, i alle fall. Jeg kunne aldri ha kommet på å skrive om en realfagstudent på Blindern om jeg ikke selv hadde de erfaringene.

Solstads eldste bror dro til sjøs, og moren livnærte seg av å lage sko.

— Hva tenkte de der hjemme om at sønnen skulle skrive bøker?

– De visste jo ikke det, er du gæren! utbryter Solstad og ler.

Travle idéhistorie-studier var en passende dekkhistorie, og de tillot også den viktigste aktiviteten Solstad foretok seg på den tiden: å gå gatelangs i Oslo og tenke. Han rakk å bli glad i byen, hvor han menget seg med likesinnede medstudenter. Mange av dem kom snart til å skape turbulens på universitetene.

– Jeg merket at noe ulmet. Det var noe i luften i åtteogseksti da studenter kom tilbake fra sommerferien og var langt mer radikalisert. De var plutselig opptatt av hvordan det skulle gå med verden, forteller han.

Solstad var nygift, nybakt far og ferdig studert før det store studentopprøret virkelig slo til i Norge, men det tidligere AKP-medlemmet heiet fra sidelinjen.

– Vi var misfornøyde med at pensum var veldig baklengs og konservativt. Det er mye det samme som skjer nå, så vidt jeg skjønner.

— Er dagens studentopprør like viktig?

– Det er klart det er viktig! Men man bør ikke gjøre amerikansk historie til norsk historie. [Dette intervjuet tok sted mens BLM-protestene pågikk i Oslos gater, red.anm.]

Les også om USAs reise fra verdensleder til redusert stormakt.

Den voksne drømmeren

— Tror du det er stor forskjell på hvordan det er å være forfatter i dag, i forhold til hvordan det var på den tiden?

– Ja! Vi var heldigere den gangen. Den dag i dag ville jeg nok ikke blitt forfatter, unge forfattere vil nok få det tungt.

— Hvorfor tror du det?

– Det er alltid dumt å velge et kvinneyrke!

— Kunne du noensinne tenkt deg å bli student igjen?

– Jeg holder faktisk på å ta artium i drømming. Og jeg stryker. Det er forferdelig å ta artium i voksen alder.

Trege tanker og lockdown

Da vi ringte Solstad for sitatsjekk en kald og nedstengt januardag, måtte vi høre hvordan det sto til. Det var fortsatt drømmer dagen besto av, fortalte han. Drømmer som det nok aldri vil bli noe av.

– Koronasitasjonen er nytt, selv for meg som er åtti år. Men det blir nok aldri noen roman av det – jeg bruker for lang tid på å tenke. Hadde korona skjedd for tjue år siden, da kunne dere kanskje ha lest om det i dag.

Les også om linjen for populærmusikk ved Høyskolen Kristiania: Bachelor i popstjerne.

Powered by Labrador CMS