Et gjennomkomponert gap mellom sjangre

Emilie Lidsheim beveger seg fritt mellom sjangre på sitt debutalbum, og skaper med det sitt eget, personlige uttrykk.

Publisert Sist oppdatert

GAP

  • Artist: Emilie Lidsheim
  • Plateselskap: Øra Fonogram

Den norske fiolinisten, sangeren og låtskriveren Emilie Lidsheim har for første gang gitt ut et helt eget album. Tidligere har hun samarbeidet med flere av Norges store artister, som No. 4, Odd Nordstoga og Eva Weel Skram. Musikken hennes er en blanding av norsk visesang, pop, jazz og folkemusikk, og helhetlig kan debutplata, «GAP», plasseres under sjangeren klassisk samtidsmusikk, eller kunstmusikk.

Lidsheim skriver sterke, personlige tekster som handler om mennesket, nærhet, utrygghet og trygghet - om en verden i ubalanse og om makt og avmakt. Melodiene og tekstene beskriver også drømmer, og hvordan man selv kan forholde seg til det som skjer ved å male verden hel, slik hun beskriver det i låten «Jeg maler dagen hel».

Musikken er gjennomkomponert og illustrerer, utdyper og akkompagnerer teksten på forskjellige vis, blant annet ved bruk av klanglige effekter som samarbeider med teksten. Lidsheim bruker flere ganger musikken til å understreke tekstens betydning, og det fungerer godt.

Les også: Universitas anmelder Nationaltheatrets unge satsning, Antipodene: Et seminarrom utenom det vanlige.

«Mørkehøst» er en enkel, naken, kul og repetitiv låt, med nesten monoton rytme og en original klang. Lidsheims stemme er nær og varm, og gir dybde til den ærlige teksten om ensomhet og savnet etter det gode, intime og trygge.

Tittelsporet «GAP» gir oss en sterk, naken tekst og originale klanger – rytmen vokser og vider seg ut. «Pulsen som sier at strengen ikke er kuttet», synger Lidsheim. Skal teksten illustrere håp? I et skifte i låten blir rytmen et musikalsk element som står alene. Den litt oppstykkede, snublende, men klare, rytmiske figuren som geleider oss gjennom låten understreker gapet som teksten beskriver.

«Blikket». Ethvert album må inneholde en låt om forelskelse. Denne starter enkelt – alle effekter er skrelt vekk. Låten er utilslørt og sårbar. Lidsheims stemme følges tett av, og går i ett med, fiolinspill. Det gir vekt til låten. Melodien gir en følelse av å liste seg på tå, prøve å gjøre seg usynlig, eller så liten som mulig. Fiolinisten er Lidsheim selv. I trygt samvær med sin egen stemme har hun kontroll, selv om teksten beskriver redselen for å nærme seg en annen, og ta det første skrittet.

Les også: Pauline Östgård debuterer med et barnlig blikk på omsorgssvikt.

I «En lang reise» synger Lidsheim om klovner i Guds forkledning. Det kan virke som dette er ment som et kritisk blikk på religion og makt. Teksten i denne låten er underlig og vanskelig å tolke, og spesielt når tematikken trolig handler om noe så stort som religion, savner jeg en mer forklarende tekst.

For mange er kanskje samtidsmusikk en fjern og skremmende sjanger. Men, tar du deg tid til å lytte til teknikken, detaljene og samspillet i musikken, kan du se forbi det ukjente, og oppdage en spennende sjanger under stadig utvikling.

Lidsheims album fremstår som et partitur med lyd istedenfor ord, som tekst laget av toner. Både teksten og musikken har sterk symbolikk, men det blir aldri svulstig. Snarere tvert imot. Det er skrelt helt ned til beinet og gir en sterk virkning i all sin enkelhet. Mitt tips? Vær tålmodig, hør låtene mer enn en gang - og gi dette albumet en sjanse!

Les også: Etter 16 år debuterer også The Slow Painters, med frenetisk guttastemning.

Powered by Labrador CMS