Frenetisk guttastemning
Etter 16 år har malingen tørket. The Slow Painters er ute med sitt helt eget kunstverk: debutalbumet.
The Slow Painters har beskrevet seg selv som en blanding av de amerikanske indierockerne Hüsker Dü og blueprintet for britpop The Las. Og riktignok er platen akkurat det: en nevrotisk miks av indierock og dodgy britpop. Gjennom ti låter gjennomsyret av en jinglende gitar og en melankolsk, tilsynelatende introspektiv vokal lykkes bandet med å vugge lytteren inn i en indiedrøm.
Eva, Audrey, Gloria og en liten rekke andre damer er sentrale i tekstene. Ved første lytting frister det å dra paralleller til «Manic pixie dream girl»: arketypen i alt indie, feberdrømmen til sensitive lyrikere. Men bandet har både humor og innsikt. I låten «Egon» synges det «And I love myself, what a wedding it would make». I «About the holidays» hører vi «I aint dealt with anything, wont you let me back in». De bruker tekstene, og til tider damene, for å gjøre narr av og utforske forholdet en har med seg selv — og hva det gjør med forholdet til andre.
Les også om Okay Kayas karantenealbum: En svevende forførelse
The Slow Painters består av Andreas W. H. Lindvåg på vokal, Simen Breen på gitar, Paal Brevik Wangsness på bass og Øyvind Bersvendsen på trommer. Sammen skaper de flere høydepunkter, men mest nevneverdig er «What I miss the most», «Parklights», og «Drum & snare». Sistnevnte ga meg et lite håp om totalt sjangerskifte. Men jeg fikk et klassisk klask og noen ømme strykeinstrumenter i stedet. «When you walk around the snowy town, you whirl around // So now you can disappear, into the footprints left last night» lyder teksten på «What i miss the most». Disse låtene er nydelige verk som viser at bandet balanserer trygt på en eksistensialistisk knivsegg.
Med en noe ustødig teknisk utførelse gir albumet inntrykk av å være utrolig følelsesladd, og bandet higer etter å skape noe genuint. Et kjennetegn for indiemusikken er riktignok et preg av live-opptreden i alle settinger. Det lykkes The Slow Painters med. Men vokalen til Lindvåg lider. Med en ekte indiegullstrupe og et stort sprang i stemmen er det frustrerende at vokalen drukner i resten av komposisjonen. «Fabulous and miserable I sing», lyder teksten på «Egon», og det er uten tvil, om bare vi kunne hørt det litt tydeligere.
Det selvtitulerte debutalbumet til The Slow Painters er en grå hverdags lystige og introspektive lydspor. Frenetisk og dynamisk drives albumet frem og gjør det hele til en støyende og stemningsfull lytteropplevelse. Så kan en håpe på at det går sikkert, men kanskje ikke like sakte mot neste slipp.
Les også: Nesten full skår for Skovveien