Vulgært og distansert om sørgelige liv

Tittelen tro er En riktig stygg bok både grotesk og ubehagelig, men også usympatisk – tross utroskap og rusmisbruk.

Publisert Sist oppdatert

En riktig stygg bok

  • Forfatter: Einar Stenseng
  • Forlag: Kolon

I En riktig stygg bok møter vi en navnløs alkoholiker som bor på Lille Tøyen med sin navnløse kone. Ekteskapet og livene deres males frem som sørgelige, med krangling, utallige sidesprang, alkoholrus og tidvis annen rusmisbruk. Boken er delt i to, med del én satt til Oslo og del to til Syden.

Bokens skarve 117 sider omkranser altså en manns svært dysfunksjonelle liv, uten at leseren egentlig kommer nær ham. Rusen og det notoriske utroskapet preger både tankene og handlingene hans. Det er ikke mye vi får vite, annet enn at han er opptatt av snever tysk litteratur, selv skriver verk som aldri blir utgitt, og at han er arbeidsløs. Hans kone får også en viss plass i boken, men dype eller samvittighetsfulle refleksjoner fra mannen uteblir nesten uten unntak. Han oppleves som slem og selvsentrert.

Stilen i romanen kan minne om franske Houellebecq. Fortellingen oppleves nesten som en beretning som blir presentert i en tidvis akademisk stil, med vulgært språk og grove sexskildringer: «Nå fikk han se at Frøken Lux’ underliv i opphisset tilstand forvandlet seg til å se ut som det til en liten hund, en hannhund med uerigert hundepikk og med hud som slangeskinn, sleipt og med nyanser av fiolett [...].»

Les også: Ujevnt om å bryte med tros­fel­les­skapet

Vi får hele historien fortalt fra en forteller som står utenfor historien og som skildrer handlingen i en ironisk og distansert tone. Fortellerstemmen blir spesielt tydelig i de delene av boken der fortelleren ikke bare kommenterer historien, men også sin egen posisjon. Den er på én og samme tid både det mest irriterende og det mest interessante momentet i boken. Uten den ville boken vært sørgelig på grunn av den forferdelige oppførselen til hovedkarakteren, men den ville heller ikke vært så stygg — eller interessant — som den er.

At historien er fiksjon og en oppdiktet historie fra et bestemt perspektiv, er noe som gjøres tydelig i romanen. Hvordan en historie, eller et liv, kunne vært annerledes hvis andre valg ble tatt, er blant temaene som tas opp. Den kan få leseren til å reflektere rundt eget forhold til andre mennesker, og til fortelleren og fiksjonens makt.

Ved en annen fortellerstil kunne historien vært presentert på en langt mer sår og emosjonell måte. At den ikke er det, gjør at sørgelige liv blir presentert uten at leseren sitter igjen med sympati for noen av karakterene. Så kan man spørre seg selv om det er bra, og om den versjonen vi har fått servert, kanskje også er den vi ønsket. Den holder i det minste det den lover, både på godt og vondt; den er en riktig stygg bok.

Les også hvorfor Universitas' anmelder kritiserer fortellerrollen: Fars historie i en datters språk

Powered by Labrador CMS