SENSUELT: Okay Kaya tøyer sjangeren med sitt særegne uttrykk, skriver Universitas' anmelder

En svevende forførelse

I det nye albumet til Okay Kaya lokkes du inn i en seig og sensuell sfære. Her er det bare å lukke øynene og la seg forføre.

Publisert Sist oppdatert

Lange koronadager kan sies å være det perfekte utgangspunktet for å produsere et album. Det gjelder i stor grad for den amerikansknorske nesoddingen Okay Kaya. Med hennes nye album «Surviving Is The New Living» — skrevet og produsert under nedstengningen — utforsker hun grenser, med dristige sjangeroverskridelser og en fjernere søken.

Albumet åpner med «Comic Sans» hvor vokalen trer raskt inn, og det er helt riktig. Kayas stemme er særegen i sin enkelhet og spenner fra lavt til høyt i registeret. De lyse tonene er skjøre og føyer seg inn i rekken av flere eksperimentelle elementer. I motsetning til hennes forrige album, «Watch This Liquid Pour Itself», er lydbildet denne gangen mer nedtonet og dystert. Men heller ikke for dystert — med en dyp, sensuell stemme faller tonene behagelig.

Les også: Jaga Jazzist imponerer

I «Baked Bean» veksler Kaya mellom nynning, studioprat og romklanger fra koring. Disse uforventede vekslingene overrasker lytteren til å starte med, men jo mer man tilvenner seg, jo mer lar man seg forlede. Det å gi seg hen til Kayas univers krever en dose tålmodighet, men når det først er oppnådd, er reisen vel verdt det.

De uforutsigbare innslagene utforskes i den alternative indie-sjangeren. Med hjemmesnekret elektroniske effekter, langsomme trommeslag, en enkel el-gitar og både dystre og lysere synther lar ørene seg fordrive i et lekent og nysgjerrig rom. Sounden drar ut lydbildet, og sfæren er gjennomført.

Les ukens nyhetskommentar: En institusjon på villspor

Albumet er en gjennomgående fløyelsmyk lytting. Tempoet står i stil med den sensuelle og skjøre stemningen. Likevel higer ørene etter variasjon halvveis inn i albumet. Den seige sounden forblir den samme, og som lytter lengter jeg etter en form for fornyelse.

Okay Kaya tøyer sjangeren med sitt særegne uttrykk. For selv om hun skal ha for eksperimenterende innslag, blir tekstene et for langt steg i en søkende retning. Tema og innhold er ikke like fast og lettfattelig, og underveis mister hun den potensielle slagkraften. Når Kaya synger «I kiss the sky, the sun’s going down», aner vi et glimt av lys i en mørk verden. Men med albumnavnet «Surviving is the new living» spisser jeg likevel ørene uten hell.

Les mer: En fars historie i en datters språk

Powered by Labrador CMS