Lystig og lunefull lytting
St. Valentine skaper søt musikk, litt kliss, men mest magisk produksjon.
Med tekst som «you and me baby, we were born to die. Theres no need to cry» blir jeg fristet til å plassere «St. Valentine» sin nye ep med samme navn et sted mellom indie-bandet Phoenix og *NSYNC. Ulrik Denizou, best kjent som den ene halvdelen av Lemaitre, har nå valgt en litt annen retning med sitt nye soloprosjekt. Bort fra hard elektronika til mykere men enda så leken, elektrisk-pop.
Les også: Mer enn bare et plaster på såret
Dansevennlig realisme er stikkordet for denne ep-en. Første låt er den lystige «The End is Bright», der det lekes med ideen om døden og om det egentlig er så ille. «South of the Border» begynner som en rolig komposisjon, med et lingrende piano som bygger seg opp lagvis til en låt full av rytme som sirkler rundt det å ta «the easy way out».
«Ghosts Arent Real» er et absolutt høydepunkt. Like mesterlig produsert som resten av ep-en har denne låten også et enda mer vekslende humør. Lydbildet er deilig balansert, og det er tykt av komponenter å henge seg opp i. På St. Valentine har Ulrik Denizou Lund fått med seg musikere som Markus Neby og Lars Hagensen, og det er ingen tvil om at de sammen vet å skape musikk det er både lett og en fornøyelse å lytte på.
Les mer: Sterilt bokbad
Lyrikken bærer preg av en kåt og eksistensialistisk tenåring, til tross for at Denizou nærmer seg tretti. Noen ganger blir det kanskje litt for klisjéfylt — slik som i låten «Call My Number»: «I must confess Ive been such a mess, I built this wall that wont ever fall.» Men så kastes det plutselig inn en liten setning på fransk, og uforutsigbarheten seirer. Alle kan vel digge en velbrukt klisjé, spesielt når innpakningen er fra øverste hylle.
Les også: En svevende forførelse